Seniorpolitikk.

Seniorpolitikk.

Skriv ut Tips en venn

Del denne artikkelen:

Share

Av:
2009-05-12  endret 2009-12-28

Det kan siteres fra denne siden under forutsetning av at det henvises tydelig til kilden seniorpolitikk.no

Gjesteskribenten:

God flamme trenger solid stamme

Seniorer diskrimineres på norske arbeidsplasser. Det skjer iforbindelse med ansettelser, videreutdanning, deltakelse på kurs ogseminarer og ved lønnsøkninger. Jeg har mange gode eksempler på detteog vil beskrive noen av dem.

1. Da jeg var rundt 55 år, var jeg innom to store vikarbyråer i Oslo for å søke jobb som medisinkonsulent. Jeg la fram attestene mine, og jeg visste at jeg oppfylte alle kravene som byråene hadde stilt. Bare alderen var problemet, viste det seg. Jeg fikk beskjed om at de ønsket seg kvinner i 30-årene. Jeg fikk ikke jobben.  

2. På samme tid gikk jeg til det største vikarbyrået i Oslo, Manpower, for å søke jobb på sykehus. Jeg er utdannet sykepleier med spesialisering i psykiatri og har 29 års yrkeserfaring. Attester ble levert, saksbehandlere intervjuet meg for å forsikre seg om at jeg kunne norsk, og da alt var greit, fikk jeg ta en test i dataskriving. Det var 10 linjer med tekst som skulle skrives på en bestemt tid. Jeg brukte brukt for lang tid på teksten, og jeg fikk ikke en eneste henvendelse fra dette vikarbyrået senere. Vikarbyrået var mer fokusert på alderen min enn på årsaken til at jeg skrev seint. Den ene grunnen til lav hastighet var at norsk ikke er mitt morsmål. Det tar for meg lengre tid å lese en tekst på norsk enn på mitt morsmål. Den andre grunnen var at jeg er ordblind. Jeg er ikke ordblind på mitt morsmål, men på norsk, fordi vi som i voksen alder kommer fra et land, for eksempel Iran og Kina, hvor de skriver og leser fra høyre mot venstre, ofte får en lett form for ordblindhet når vi på et annet språk må lese motsatt vei.  

3. For noen år siden jobbet jeg på en sykehusavdeling som hadde en stor personalgruppe. Der var det mange ansatte med videreutdanning og lang erfaring fra arbeidslivet. Den nye mannlige lederen valgte en ung kvinne på 26 år til stillingen som nestleder for avdelingen. Lederen var fraværende i miljøet på og nestlederen fikk derfor det store ansvaret med å administrere og håndtere den store personalgruppen bestående av folk med ulike fagbakgrunner. Lederens begrunnelse for å ansette den unge kvinnen var hennes datakunnskaper. Å være god på data ble prioritert framfor alle andre kvalifikasjoner, som klinisk innsikt, ansiennitet og høyre utdanning. Den unge nestlederen viste seg å være meget snill og hyggelig, men hun var uerfaren og hadde ikke nok autoritet til å skille mellom vennskap og jobb. Hun hadde også problemer med å sette grenser og forhindre personalkonflikter. Dette ga som resultatet at de erfarne sykepleierne følte seg mobbet og at de ikke ble respektert av de unge på jobben. Sykefraværet steg til over 28 prosent og avdelingen mistet mange kvalifiserte ansatte.  

4. I en periode var jeg tillitsvalgt for Fagforbundet på en avdeling med tre enheter. Dette ga meg mulighet til å være med ved ansettelser. Jeg hadde tilgang til dokumenter og var med på å vurdere søkere. Jeg var den eneste kvinnelige tillitsvalgte. Lederen og de tre andre tillitsvalgte var menn. De ville helst ansette unge jenter. Deres argumenter var at de unge søkerne var blidere, mer energiske og livlige. Etter intervjuene diskuterte de søkernes utseende og størrelsen på brystene deres. Men den offisielle begrunnelsen deres for å ansette de unge, var ofte at de unge er flinkere med data eller at de har mindre sykefravær. Eksemplene viser at mannlige ledere er kritiske til søkere som er seniorer, og jeg mener at dette er en utbredt holdning.   Vi som er godt voksne og heldigvis har en jobb å gå til, blir også diskriminert når det gjelder videreutdanning eller kursdeltakelse. Mange arbeidsgivere er ikke villige til å gi oss permisjon med lønn eller legge til rette for at vi kan ta en deltidsutdanning ved siden av jobben. En kollega av meg som var 57 år, hadde fått studieplass på mastergradsstudiet i sykepleievitenskap. Hun skulle være på skolen to dager i uka, og hun søkte om å få avspasere de to dagene eller jobbe om kvelden. Søknaden ble ikke innvilget. Arbeidsgiveren mente at studiet kunne ta opp til tre-fire år, og at arbeidstakeren etter at studiet var ferdig, ville ha nådd pensjonsalderen. Det var ikke lønnsomt for avdelingen.  

Når det gjelder seminarer, prosjekter og kurs hadde vi de samme problemene. De mannlige lederne foretrakk å sende yngre på kurs. Kvinnelige ledere som selv er seniorer, er mer forståelsesfulle og aldersdiskriminering praktiseres sjeldnere.  

Dagens situasjon er at seniorene utgjør en stadig større gruppe av befolkningen i Norge. De er mye friskere og mer oppegående enn i tidligere generasjoner, og de har erfaring og kunnskap som det er umulig å tilegne seg bare gjennom utdanning eller ved bruk av datamaskiner. Datamaskiner og de som bare kan data, kan ikke erstatte alle våre erfaringer og vårt syn på livet, som vi har fått gjennom et langt arbeidsliv.  

Seniorene er mer stabile som arbeidskraft og mer lojale mot jobben sin. Jobben er en del av livet for dem, ikke bare en jobb. Vi har evnen til å bruke våre tidligere erfaringer i nye situasjoner. Men arbeidsgiverne må tilrettlegge arbeidsoppgavene og gi oss mulighet til å delta på ulike kurs for å få kunnskap om nye teknologiske hjelpemidler og metoder. Hvis seniorene på grunn av alderen hindres i å få slik ny kunnskap, hvordan skal vi da få tilgang til den moderne teknologien? I mitt hjemland Iran sier vi at for å få til en god flamme trenger man en god gammel stamme.  

De yngre er flinke med teknologi, men de er mer ustabile som arbeidskraft. De skifter jobb oftere, trenger fødselspermisjoner og pappapermisjoner, og de har mange andre typer fravær som foreldre. Denne fasen av livet er vi seniorer ferdige med. 

I dagenes samfunn er det mange eldre over 70 år som fortsetter å jobbe i yrker som forskere og skribenter eller de dyrker andre typer aktiviteter. De sitter ikke hjemme og venter på døden. Mange er aktive til de fyller 90 år eller mer. Alderen er ingen katastrofe for dagenes seniorer. Vi er voksne nok til å si våre meninger, vi tar større utfordringer, og vi har en god balanse mellom fornuft og følelser. Vi føler oss friere fordi vi opp gjennom årene har opplevd så mye at vi har blitt som herdet stål. Kanskje dette skremmer usikre, mannlige ledere.

Lily Bandehy (59) er gjesteskribent  på seniorpolitkk.no. Hun er utdannet lærer og sykepleier og har videreutdanning i psykiatri. I 2003 fikk hun bred omtale i mediene etter at hun kom med boka ”Jeg kommer fra Iran” på Kulturbro Forlag. 

blog comments powered by Disqus
Senter for seniorpolitikk

Akersgata 32
0180 Oslo

ssp@seniorpolitikk.no
Telefon: 23 15 65 50

April 2014
31 1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11

Tekststørrelse

T T T Gul/svart icon Normal
Sidekart
© 2010 Senter for seniorpolitikk | Ansvarlig redaktør: Tora Herud