Rektor Jan Grund og dekan Unni Henriksbø ved Høgskolen i Akershus.

Rektor Jan Grund og dekan Unni Henriksbø ved Høgskolen i Akershus.

Skriv ut Tips en venn

Del denne artikkelen:

Share

Av: Astri Vannebo. (Foto TH)
2010-02-04  endret 2010-02-12

Det kan siteres fra denne siden under forutsetning av at det henvises tydelig til kilden seniorpolitikk.no

Høgskolen i Akershus:

– Vi har en kjempegod seniorpolitikk!

Det å lede kunnskapsarbeidere opplever dekan Unni Henriksbø, avdeling for atferdsvitenskap ved Høgskolen i Akershus, som noe ganske unikt. Gjennomgangstonen er «en stor grad av fleksibilitet». Premien er et usedvanlig lavt sykefravær.

Universiteter og høgskoler er preget av svært liten utskiftning i det faglig-vitenskapelige personalet. Folk trives i jobben sin. De får jobbe med det de brenner for og som de er genuint opptatt av, og gjør kort sagt det de vil aller mest i verden. Denne stabiliteten fører til at det heller ikke er mange ledige stillinger å lyse ut, og baksiden av medaljen, er at en har få ledige lønnsmidler. Men i likhet med andre universiteter og høgskoler, er ikke situasjonen den samme til alle tider. Det går i bølger. Unni Henriksbø beskriver situasjonen ved Høgskolen i Akershus på denne måten.

– Høgskolen vil i løpet av få år miste omtrent halvparten av arbeidsstokken, enten gjennom regulær pensjonering, AFP eller gjennom ulike former for uførepensjoner.

 

Pukler, eller dalsøkk, kaller hun disse svingningene i arbeidsstokken. Når en kanskje har to tredjedeler over seksti, vil en i løpet av få år få en betydelig avgang, med de lederutfordringene som følger med. Unni Henriksbø er opptatt av å unngå å komme i slike situasjoner.

– Vi som er ledere må sørge for å skape handlefrihet, slik at en også vil kunne fylle på med noen yngre, nettopp for å unngå slike situasjoner, sier hun, og avviser at det å ansette yngre medarbeidere skulle være ensbetydende med fravær av seniorpolitikk

– Her har vi en kjempegod seniorpolitikk!

 

– Med tanke på «baksiden av medaljen» må vi nesten spørre: Er det så at dere tidvis kan angre på den gode seniorpolitikken?

– Nei, her er det ingen anger, sier Unni Henriksbø, og begrunner det med at selv om det kunne være ønskelig med et aldersmessig mer heterogent personale, er noe av problematikken også den at det ikke nødvendigvis er nok potensielle nye arbeidstakere.

– I en forsknings- og utdanningsinstitusjon som vår, vil vi ønske oss spesialister på helt særskilte felt, helst med doktorgrad på området, men i alle fall minimum mastergrad, og disse er ikke alltid tilgjengelige når de trengs. Unni Henriksbø er derfor tilhenger av særdeles lange planleggingsstrekk, og forsøker hele tiden å ha en åpen dialog med seniorene; Hvilke tanker gjør de seg? Funderer de på å gå av om ett år? Tre år? Ønsker de å trappe ned noe mer gradvis?

 

«Kjempegod seniorpolitikk»

– Hva ligger det i «kjempegod seniorpolitikk» hos deg?

– Vår seniorpolitikk er todelt. For det første er det de tingene som en kan ta og kjenne på, som at vi har noen ekstra lønnstrinn å gå på, utover det lovbestemte, og som vi gir fra 62 år og oppover. Jo lengre medarbeiderne står i jobben, jo mer tilgodeses de. Vi har dessuten innført en del ekstra feriedager, utover minimumskravene.

– Og det som ikke er til å ta og føle på...?

– Det går på det en kanskje kan kalle «lederetikken», som hos oss innebærer at vi i veldig stor grad differensierer individuelt. Vi benytter oss av årsverk, som vi avtaler individuelt fra år til år, med helt individuelle arbeidsplaner. Noen ønsker kanskje ikke lenger fullt så mye undervisning, mot å ta mer sensur, for eksempel...

 

­– Får du kabalen til å gå opp?

– Ja, i denne avdelingen gjør vi det, sier Unn Henriksbø, og forklarer at mye av fleksibiliteten skyldes at de opererer ut fra et budsjett, og ikke ut fra et visst antall stillingshjemler.

– Jeg sørger for en god grunnstab, og så fyller jeg opp med gjesteforelesere og engasjementer etter behov. Først når nye fagområder krever det, oppretter vi nye stillinger, sier hun og mener de absolutt ikke er så verst stilt. Hun er overbevist om at denne fleksibiliteten også kommer de fast ansatte til gode.

– Det å undervise, det er å være på «performance» hver dag. Det er harde jobber vi her snakker om. På et tidspunkt kan noen oppleve det i overkant tøft, som en ekstra belastning. Da forsøker vi å tilpasse som best vi kan, sier hun, vel vitende om at det også kan være grenser for tilpasning.

 

– Hvor mye kan du tilpasse?

– Aldri mer enn hva som kan håndteres og som er forsvarlig innenfor den rammeplanstyrte utdanningen. Studenter skal få et visst antall studiepoeng. Her kan en ikke sluntre unna. Kvaliteten må opprettholdes, sier hun, helt trygg på at studielederne passer på. De har sine dreiebøker, med frister og krav.

– Når det ikke lenger finnes mulige tilpasninger – eller en ikke er skåret til å forske – finnes det vel alltids et kott eller flere å plassere slitne seniorer i?

– Nei! Vi opererer ikke med kott, her. De ansatte skal dessuten ikke bare ha oppgaver. Oppgavene må også være meningsfylte!

 

En unik situasjon

Det å lede kunnskapsarbeidere opplever Unni Henriksbø som noe ganske unikt. Hennes gjennomgående tone går på «en stor grad av fleksibilitet». Kunnskapsarbeiderne betjener jo ikke en kasse eller et sentralbord, som krever full tilstedeværelse. Henriksbø er derfor i høyeste grad åpen for at medarbeiderne kan ta med seg arbeid hjem. Der kan de i rolige former hente nye krefter til neste «opptreden». Om de tar med seg en sensurbunke til fjells, om så, er helt greit. Om en ikke føler seg 100 prosent en dag, kan en ta en arbeidsdag hjemme, lese en rapport, ekspedere sine e-poster. Her måles årsverk, ikke arbeidstimer på arbeidsplassen.

– En av belønningene er at vi nesten ikke har sykefravær.

 

Unni Henriksbøs konklusjon med henhold til seniorpolitikken ved høgskolen, er ganske klar: Det gjelder å legge en plan. For årsverk, for mulig nedtrapping og for når tiden er inne til å drøfte AFP eller det motsatte; å forlenge arbeidsforholdet utover «normal» pensjonsalder.

– Det å tørre å begynne å snakke om det, det å ha en åpenhet omkring disse spørsmålene, det har vist seg veldig verdifullt her hos oss. Å snakke om det er ikke ensbetydende med at vi ønsker at folk skal gå av. Det kan like gjerne være at vi ønsker at folk skal stå i jobben. Kanskje som en couch i en overgangsfase. Vi må uansett tørre å drøfte slike spørsmål med dem det gjelder.

Høgskolen i Akershus har gode score både på arbeidsmiljø og ulike former for tilfredshetsundersøkelser.

– Min ledelsesfilosofi er at jeg som leder skal fasilitere kunnskapsutvikling, og legge til rette for gode betingelser for at medarbeiderne skal få utvikle seg. Noen etterlyser nok mer «arbeidsledelse». Da svarer jeg: Det får du ikke her. Her finner du selv ut hvordan du løser oppgavene dine. Vi som ledere skal være diskusjonspartnere og støttespillere.

 

– En samfunnspolitisk oppgave

Rektor ved Høgskolen i Akershus, Jan Grund, støtter Unni Henriksbø i hennes bestrebelser, men ser samtidig at det krever ressurser.

– Med vår gode seniorpolitikk tar vi et ansvar for at eldre arbeidstakere kan stå lenge i jobb – og det er jo en viktig samfunnspolitisk oppgave. Som øverste leder ser jeg derfor dette som en del av vårt samfunnsansvar. Utfordringen er naturlig nok at det krever en del ressurser, som kunne vært brukt på andre oppgaver, men slik er det jo alltid når noen ting prioriteres, sier Jan Grundt og omtaler Høgskolens personalpolitikk som livsfaseorientert. På den ene siden skal en erkjenne og utnytte seniormedarbeidernes kvaliteter, kompetanse og ressurser, og på den andre siden legge til rette for utvikling, fornying og eventuelt omlegging av arbeidssituasjonen når det er ønskelig.

blog comments powered by Disqus
Senter for seniorpolitikk

Akersgata 32
0180 Oslo

ssp@seniorpolitikk.no
Telefon: 23 15 65 50

April 2014
31 1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11

Tekststørrelse

T T T Gul/svart icon Normal
Sidekart
© 2010 Senter for seniorpolitikk | Ansvarlig redaktør: Tora Herud