Skriv ut Tips en venn

Del denne artikkelen:

Share

Av:
2009-01-06  endret 2009-01-06

Det kan siteres fra denne siden under forutsetning av at det henvises tydelig til kilden seniorpolitikk.no

Gjesteskribenten:

Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres

Denne berømte setningen fra ”Peer Gynt” av Henrik Ibsen er en god beskrivelse av situasjonen for oss ikke-etnisk norske arbeidstakere, som kom som flyktninger til Norge. Mennesker som kom til Norge i voksen alderen og har fått asyl, blir straffet både i Norge og i hjemlandet sitt, fordi vi har flyktet fra krig eller fordi vi tenkte annerledes under en diktators regime. Dette har gitt oss brennemerker for livet, og markerer at vi ikke hører hjemme i noen flokk.

Mennesker som kommer til Norge i en alder av 35 år eller eldre, har ingen sjanse til å få full pensjon når de når pensjonsalderen. Det tar mellom seks og ti år før en får oppholdstillatelse, får et sted å bo, lærer språket, har utdannet seg på nytt, gått gjennommålesystemeneog skaffet seg jobb. Hvis man er heldig, ressurssterk og har kommet seg gjennom alt i denne voldsomme prosessen, får man til slutt et identitetskort på brystet.

Slike jobber som man kan skaffe seg på kort tid, jeg mener etter de seks til ti årene, er i bygningsbransjen, restaurantvirksomheter, rengjøringsfirmaer, transporttjenesten og i helsevesenet. Slike jobber som er lavt lønnet og tungt arbeid, takker mange etniske nordmenn nei til. Samtidig har den personen som er i Norge med asylstatus, vært utsatt for mange psykiske og fysiske påskjeninger i hjemlandet sitt. Mange har vært utsatt for fengsel, tortur, krigshandlinger, har mistet nære familiemedlemmer og har vært gjennom store påkjenninger ved selve emigrasjonsprosessen. All tung bagasje fra tidligere og den nåværende tunge jobben, skaper en situasjon som gjør at mange av oss gjerne skulle gått av med pensjon i en alder av 62-65 år, men denne muligheten er stengt for oss. Hvis vi overlever og jobber til vi blir 70 år, kan vi fortsatt ikke få full pensjon, fordi stat og kommune ikke godkjenner våre pensjonspoeng for de årene som vi jobbet i hjemlandet før vi ble tvunget til å flykte.
 
Resultatet for en ikke etnisk nordmann som har kommet til Norge, har lært språket, utdannet seg, skaffet seg jobb og har betalt skatt, er at når han blir pensjonist så får han samme sum utbetalt som dem som ikke har jobbet, ikke lært språket og har gått på sosialhjelp hele livet. Dette er urettferdig. Det er ikke lett å komme til et nytt land i voksen alder og etablere seg på nytt. Vi gjør jobben med hele vårt hjerte, vi er lovlydige og vi føler at vi er i et sosialdemokratisk velferdssamfunn. Vi håper på en trygg og rolig alderdom. Men når tiden kommer og vi er pensjonister, blir vi diskriminert av staten.
 
Etter Arbeidsmiljøloven skal all ansiennitet bli godkjent uansett hvor vi har jobbet. Arbeidsgiverne har godtatt dette i de siste årene, takket være ulike fagforeningers kamp, men staten godskjenner ikke dette. Staten svikter oss på det punktet. Min situasjon er et godt eksempel på dette. Når jeg fyller 62 år, har jeg 32 års ansiennitet. Arbeidsgiveren min, Ullevål sykehus, har godkjent ansienniteten. Men trygdekontoret, Oslo pensjonskasse, og Statens pensjonskasse godtar bare 15 av disse årene. Jeg blir sittende med minstepensjon. De regner ikke pensjonspoeng for 17 år av mitt arbeidsliv. Alle originale dokumenter er til ingen nytte. Etter 32 års arbeid og to høgskoleutdanninger med videreutdanning, får jeg minstepensjon og samme sum utbetalt som en analfabet som har sittet hjemme og kost seg med barn og barnebarn.
 
Arbeidsmiljølovens kapittel 13 ”Vern mot diskriminering” beskytter arbeidstakeren mot diskriminering på arbeidsplassen. Denne loven kan beskytte oss mot arbeidsgiverne, men den kan ikke beskytte oss ikke-etnisk norske arbeidstakere mot staten og kommunene, når vi har oppnådd pensjonsalderen. Staten driver diskriminering mot ikke-etnisk norske arbeidstakere i høyeste grad ved å overse arbeidstakerens ansiennitet fra deres hjemland. Det er maksimalt diskriminerende å slette en stor del av vårt arbeidsliv fordi vi kom fra et annet land. Jeg snakker ikke om ett eller to år, dette gjelder mellom 10 og 20 år. Begrunnelsen er at vi ikke har betalt pensjonsinnskudd og skatt til den norske stat. Men uansett hvor vi har jobbet så har vi betalt skatt og pensjonsinnskudd.
 
Når man blir eldre, trenger man sunn mat, mer helsehjelp og medisiner og mer ro uten bekymringer over strømregninger eller husleie. Etter en lang kamp i Norge med å integrere seg, utdanne seg, og jobbe i et lavtlønnet yrke, tenker man at i pensjonsalderen kan man nyte solnedgangen ved Oslofjorden og mate endene i Akerselva uten å måtte tenke på hvordan en skal skaffe penger til en brødskive og en kopp kaffe på bordet neste dag. Men det er ikke slik for mange ikke-etnisk norske arbeidstakere som kom til Norge i voksen alder, fordi: Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres.  
 
Hva skal vi gjøre? Er det noen som har et forslag til hvordan ansienniteten som har blitt godkjent hos arbeidsgiver også skal kunne gjelde ved pensjonsberegning?
 

Lily Bandehy (59) er gjesteskribent  på seniorpolitkk.no. Hun er utdannet lærer og sykepleier og har videreutdanning i psykiatri. I 2003 fikk hun bred omtale i mediene etter at hun kom med boka ”Jeg kommer fra Iran” på Kulturbro Forlag.     

blog comments powered by Disqus
Senter for seniorpolitikk

Akersgata 32
0180 Oslo

ssp@seniorpolitikk.no
Telefon: 23 15 65 50

April 2014
31 1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11

Tekststørrelse

T T T Gul/svart icon Normal
Sidekart
© 2010 Senter for seniorpolitikk | Ansvarlig redaktør: Tora Herud