Jorun Pareli Berg snakker gjerne om livsglede. (Foto TH)

Jorun Pareli Berg snakker gjerne om livsglede. (Foto TH)

Skriv ut Tips en venn

Del denne artikkelen:

Share

Av: Tora Herud
2011-05-31  endret 2011-06-17

Det kan siteres fra denne siden under forutsetning av at det henvises tydelig til kilden seniorpolitikk.no

Jobben gjort:

Alltid en begynnelse

På NAVs ryddigste kontor henger bare telefonlista, branninstruksen og kalenderen igjen på oppslagstavla. Hyller, skuffer og skap er tømt. Jorun Pareli Berg (70) skrur av PCen og går av. Men hun er fortsatt sosiolog, terapeut, bestemor, hytteeier og forfatter, er hun ikke?

Klokka er 14.30 i det vi spaserer inn i Bibliotekbaren på Hotel Bristol til lyden av klavermusikk. Jorun Pareli Berg kjenner hun er sliten. Det tar på å slutte i jobben.

- Det er litt skummelt. Kanskje jeg kan ta meg en øl – i arbeidstida? spør hun og ler.

68-generasjonen

- Jeg er en 68-generasjonssosiolog. Engasjert. Jeg var opptatt av å få til endringer i samfunnet, spesielt for kvinner, og var med å etablere kvinnesosiologi på Universitetet i Oslo. Før studiene, som startet med historie grunnfag i Bergen, hadde jeg jobbet to år som sekretær på en bøttefabrikk, det var veldig kjedelig og en god inspirasjonskilde til å gjøre noe annet i livet. Og når du kommer fra arbeiderklassen og blir sosiolog, så har du gjort en klassereise, sier Jorun, født og oppvokst på Lademoen i Trondheim. Som ferdig utdannet i 1975 var hun gift, hadde fått et barn og bygd en barnehage og en lekeplass i en gammel bakgård.

Men mer lærerikt enn å ta en embetseksamen på universitetet, mener Jorun Pareli Berg det var å bo to år i Afrika. Mannen hennes fikk et oppdrag for NORAD på den tiden paret fikk barn nummer to, og Jorun utvidet svangerskapspermisjonen til to år og ble med.

- Jeg var opptatt av amming og ble medlem av Kenyas kvinnegruppe for ernæring og amming. Jeg reiste mye rundt i landet, og opplevde at det var mer å lære enn å lære bort. Kvinnene jeg møtte, var dessuten opptatt av hvordan vi hadde det i vesten og stilte nysgjerrig spørsmål, slike som: ”Har du bare én mann?” ”Slår han deg?” forteller hun.

Yrkeskarrieren

Vel hjemme i Norge igjen begynte sosiologen å jobbe i forløperen til Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Hun fikk ansvar for U-landsseminaret, en forelesningsrekke om forholdene i såkalte utviklingsland. Deretter fulgte jobb i Miljødepartementet, og på fritida tok hun seg ekstrajobb i flyktningmottak

- Deretter fulgte jobb som informasjonssjef i Innvandreretaten i Oslo kommune, som var veldig lærerik og interessant, sier hun. Videre på CVen har hun Norges Røde Kors og Voksne for barn, og hun var også kort innom Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo.

- Jeg har gjort det jeg har syntes har vært interessant og samfunnsnyttig, men kanskje skulle jeg tenkt mer på hva som var økonomisk lønnsomt. Jeg har ikke full pensjonsopptjening, sier Jorun Pareli Berg, som ble aleneforsørger på 1980-tallet. Hun har gått mange kurs og tatt utdanning i Familieterapi og Systemisk samhandling, og jobbet som terapeut ved et legesenter, ved siden av andre jobber.

I 1998 ble hun leder for Arbeidslivstjenesten for Oslo og Akershus (Aetat). Fra Aetat fortsatte hun til Trygdeetaten og arbeid med igangsetting av Inkluderende arbeidsliv (IA) og særlig seniorpolitikk. Så ble det NAV fra 2005 som seniorrådgiver, og i direktoratet det siste året,

En ny fase i livet

Jorun Pareli Berg viser til psykolog Erik H. Erikson, som en av dem hun tenker på når det gjelder å forstå utfordringer i livets ulike faser:

  • Løsrivelsesfasen, da individet blir selvstendig og klarer seg selv.
  • Etableringsfasen, med å tilpasse seg en partner.
  • Realiseringsfasen, 40- og 50-åringene i arbeidslivet.
  • Forsoningsfasen, gjøre opp status, før og nå.

- Jeg tror det er mer å hente i denne siste fasen. Men til nå har jeg har vært så engasjert i jobben og det er OK å slutte. Jeg velger å se det sånn at jeg har med meg erfaringen min og så må jeg videre finne fram til noe som er i tråd med hva hjertet mitt ønsker og de gode kreftene i livet, det jeg tror på, Det er meningsfullt for meg å dvele ved det som er viktigst for et menneske på 70 år. Hva skal jeg bruke de neste ti årene til?

Hun tror at hun vil søke etter mennesker som jobber og tenker som henne selv. Og kanskje en kjæreste også, kommer det forsiktig.

- Jeg vil fortsette å jobbe som familieterapeut, holde kurs og foredrag. Jeg har også med meg kompetanse i narrativ metode. Og her om dagen holdt jeg foredrag om livsglede for en gjeng velvoksne mannfolk, om å finne meningen og retningen med resten av livet. Jeg har alltid jobbet dobbelt, så det skal bli fint å kunne være mer på hytta, og å være mer sammen med barnebarna, sier hun, før hun dreier samtalen inn på boka hun er i gang med å skrive.

- Det er ambisiøst for en dyslektiker som meg å skrive bok, sier Jorun Pareli Berg. Men hun har vært med om å skrive bøker før. Jakten på meningsfulle aktiviteter, profesjonelt og privat, er viktig: Nasjonalgalleriets venner, Maridalens venner, Botanisk hages venner og historielaget der hun bor, vil dessuten kunne glede seg over et medlem med mer tid, eller?

blog comments powered by Disqus
Senter for seniorpolitikk

Akersgata 32
0180 Oslo

ssp@seniorpolitikk.no
Telefon: 23 15 65 50

April 2014
31 1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11

Tekststørrelse

T T T Gul/svart icon Normal
Sidekart
© 2010 Senter for seniorpolitikk | Ansvarlig redaktør: Tora Herud