Willy-Tore Mørch, hele Norges barneoppdrager gjennom sin faste spalte i A-magasinet. (Foto Astri Vannebo)

Willy-Tore Mørch, hele Norges barneoppdrager gjennom sin faste spalte i A-magasinet. (Foto Astri Vannebo)

Skriv ut Tips en venn

Del denne artikkelen:

Share

Av: Astri Vannebo
2009-11-17  endret 2009-11-24

Det kan siteres fra denne siden under forutsetning av at det henvises tydelig til kilden seniorpolitikk.no

Atferdseksperten:

Tillit, er ordet

I sommer ble han A-magasinets nye spaltist. Psykolog Willy-Tore Mørch (61) er ekspert på atferdsendring hos barn. Men hva med atferdsendring hos voksne? - Prinsippene for endringer er de samme også for godt voksne, sier han til seniorpolitikk.no.

Vi møter psykologen på Oslo Kongressenter, hvor han akkurat har snakket til fagfolk fra hele landet om ADHD. Vi overhører ham svare på spørsmål i etterkant, om mulige snarveier: «Det finnes ingen pedagogikkpille. Foreldre trenger kurs i å oppdra sine ADHD-unger.»

- Hovedbudskapet på konferansen?

- At førstevalget i intervensjoner må finnes innenfor det psykososiale, og ikke i medisinering. Vi kjører program for foreldre, for barn og for skole- og barnehagepersonell, sier han om kurspakken «De utrolige årene», et forebyggende behandlingsprogram for barn mellom 0 og 12 år med alvorlige atferdsproblemer eller som er i risiko for å utvikle slike problemer. Nå leder han implementeringen av dette i Norge, fra sin base ved Universitetet i Tromsø.

 

- Kan en 50-åring ha ADHD?

- Ja, en femtiåring kan meget vel ha ADHD, selv om tendensen er at mange vokser det av seg. Eller en kan, under dekke av å «være litt stressa», eller «veldig impulsiv», ha bakt det inn som en del av en naturlig personlighet, som blir akseptert av omgivelsene. Da er det verre for barn. Et barn som ikke kan innordne seg på skolen, får fort problemer. Voksne, derimot, kan i større grad skjule og integrere en mulig ADHD, og finne jobber som aksepterer den type atferd, sier han. Vi fabulerer litt over aktuelle yrker, og ender opp med den gamle prototypen på en selger. En manisk type som snakker kundene i senk og får salget i boks.

 

Traumatisk og lærerikt

Gjennom årene har Mørch figurert mye i pressen, helt siden «Gro»-saken herjet i mediene på syttitallet, med overskrifter som «Tortur i norsk vitenskap», og med Willy-Tore Mørch i rollen som den store, stygge ulven som veileder for behandlingen av «Gro», pasient på daværende Klæbu pleiehjem. Saken endte med at én pleier ble dømt for mishandling, mens Willy-Tore Mørch og de andre pleierne ble frifunnet.

- Jeg fikk på en dramatisk måte lære hvor gæærnt det kan gå om en ikke har kvalitetssikring, sier han og ville helst ha vært denne erfaringen foruten, traumatisk som den var. Men i ettertid kan han se at han lærte mye: Om viktigheten av kontrollrutiner i institusjonene, om hvordan mediene fungerer og måter å takle pågang og håndtere stress på.

 

Nå er han i spaltene igjen.

- Er det moro?

- Ja, veldig trivelig. Det er søndagsarbeidet mitt, etter at jeg har drøvtygget på problemstillingene over tid.

Forgjengeren hans i A-magasinets spalter var dansken Jesper Juell. Mørch opplever seg og Juell som klart forskjellige.

- Å, ja. Jeg tar utgangspunkt i den kunnskapen vi har, og hva forskningen viser innenfor de enkelte områdene. Jesper Juell bygger mer på egne vurderinger, og er endog ganske kritisk til mye av forskningen på området.

 

For voksne som for barn

Arbeidet med ADHD utgjør en vesentlig del av Willy-Tore Mørchs kompetanse. Det dreier seg om å snu problematisk atferd. Hvordan gjør en det? Og kan teknikkene også virke på godt voksne arbeidstakere?

- I prinsippet, ja. Men strategi, teknikker og aktivitetsnivå må tilpasses den det gjelder, akkurat som i tilfelle med barn. Det gjelder å skape tillit mellom den som skal forvalte endringsarbeidet og den som skal endres. Det må være en relasjon. Det er det første budet, uansett!

- Og andre bud?

- At endringene skjer i et samarbeid mellom de som står for endringen og de som skal forventes å endre seg. Og dette er helt uavhengig av alder. Den det gjelder må være enig i at endringene er riktige for vedkommende, ha en opplevelse av egen vilje, at ting skjer i et samarbeid, det være seg mellom terapeut og klient, mellom foreldre og barn, eller mellom ledere og medarbeidere. Det er det som vi i «De utrolige årene» kaller «the collaboration process».

 

Han kjenner også endringsprosesser fra eget liv, som da han skiftet fagfelt fra autisme og utviklingshemmede til atferdforstyrrelser hos barn, samtidig som familien flyttet nordover, til Tromsø, i 1994. Selv kjente han Nord-Norge etter å ha avtjent førstegangstjeneste som psykolog ved en militærforlegning i Indre Troms. Familien gikk likevel forsiktig fram, med først bare å leie ut huset, og med permisjon fra jobbene sine.

- Men det gikk ikke mange månedene før vi bestemte oss for å bli, sier han og beskriver Tromsø som en liten, men urban storby, med alt hva som kan forventes av storbyens tilbud.

 

Til Italia på jobb

Seniorpolitikken ved Universitet merker han lite til, utover noen økte feriedager. Også der er systemet sterkt konkurransepreget, med en stadig kamp for kreditering gjennom publiseringer og antall doktorgrader en får gjennom. Det er den slags som teller, og som avgjør om en får penger til forskning eller ei, ikke alder og erfaring. Så det gjelder å være på hugget.

- Noen tanker om nedtrapping mot pensjonsalder?

- Jeg ønsker vel å stå i jobben til det er rimelig fornuftig av meg å trekke meg tilbake, sier han lugnt, og forteller at han alt for sju år siden skaffet seg et sted i Italia. Han prøver å få dratt ned for å jobbe en uke eller to i året, under ekstremt gunstige betingelser, som han sier. Da skriver han ut kapitler til bøker, redigerer på manus til tidsskrifter eller leser seg opp på faget. I øyeblikket er han aktuell som medforfatter på to bøker.

- Og så er det den boka som bare skal skrives en gang. Magne Raundalen og jeg har bestemt oss for at før vi gir oss, skal vi skrive ei bok sammen. Den skal handle om barneoppdragelse, og kan nok bli ganske morsom, med tanke på våre ulike ståsteder.

 

Hele spekteret

For tiden får altså skrivekløen utløp i A-magasinets spalter. En ganske annen måte å skrive på enn for vitenskapelige publikasjoner.

- Og her begrenser det seg ikke akkurat til ADHD og den slags atferdsproblematikk?

- Nei, her favner jeg alt. Hele spekteret av temaer, som berører mange familiers liv. Det er jo en ganske enestående mulighet dette, å kunne nå ut til en svær lesekrets på mellom 600.000 og 700.000 potensielle lesere. Jeg kastet meg på det, og angrer ikke.

 

Willy-Tore Mørch (61)

Jobb: Professor i barn og unges psykiske helse ved Universitetet i Tromsø. Spaltist i A-magasinet.

Spesialisering: Atferdsendring av problematferd hos barn og unge. Barneoppdragelse. ADHD.

Sivilstatus: Gift, en voksen sønn. 

blog comments powered by Disqus
Senter for seniorpolitikk

Akersgata 32
0180 Oslo

ssp@seniorpolitikk.no
Telefon: 23 15 65 50

Juli 2014
30 1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31 1 2 3
4 5 6 7 8 9 10

Tekststørrelse

T T T Gul/svart icon Normal
Sidekart
© 2010 Senter for seniorpolitikk | Ansvarlig redaktør: Tora Herud