Synliggjør eldres ressurser og utviklingsmuligheter i arbeidslivet.

Polsk arbeidsliv i Norge

- Norske arbeidsgivere elsker øst-europeere

- Det hadde ikke vært mulig å bygge slik vi har gjort i Norge de siste 10-15 årene uten polske arbeidere, sa forsker Jon Horgen Friberg i Fafo på seminaret ”Polsk arbeidsliv i Norge” i juni.

Av Tora Herud, 22.11.2017 09:44

- Norske arbeidsgivere elsker øst-europeere
Forsker Jon Horgen Friberg i Fafo. (Foto Tora herud9

Av ulike årsaker er det kommet polakker til Norge i særlig tre omganger:

  • politiske flyktninger, på 1980-tallet
  • sesongarbeidere på 1990-tallet
  • EØS-innvandrere fra 2004

Fagforbundet Solidaritet i Polen ble grunnlagt i 1980 og spilte en viktig rolle i det kommunistiske regimets sammenbrudd. Forbundet og senere partiet Solidaritet, ble ledet av Lech Walesa som fikk Nobels fredspris i 1983 og var president i Polen fra 1990-1995.
- Det kom politiske flyktninger på 1980-tallet, ofte fra øvre middelklasse i Polen. Omtrent samtidig som Berlin-murens fall og store omveltninger i Øst-Europa, lempet Norge på innvandringsstoppen og ga tillatelse til tre måneders sesongarbeid i visse næringer. Det kom mennesker med alle slags yrker og plukket bær og malte hus, men de fikk ikke bosette seg her, sier Horgen Friberg.
Så da EU-utvidelsen i kom 2004, var det mange fra Polen som hadde erfaring fra -, kjennskap til - og et godt rykte i Norge. Mange hadde vært her før.
- Norske arbeidsgivere og bemanningsbyråer reiste til Polen og hentet folk. I stedet for å flytte verftsindustri fra Norge til Polen, hentet de arbeidskraften hit. Polakkene ble hentet for å jobbe i bransjer som bygg, verft, service og renhold, til typiske manuelle yrker der det ikke var behov for å snakke så mye norsk, sier han. Nå var det ikke middelklassen som på 80-tallet, men i større grad arbeiderklassen som kom til Norge. Øst-europeere ble svært populære hos norske arbeidsgivere. De fikk et rykte på seg for å ikke være kravstore, ikke stille spørsmål, jobbe hardt og gjerne noen timer ekstra, sier Jon Horgen Friberg, som blant annet har en doktorgrad på polske innvandrere.

Usikre ansettelser
Han sier at mange som kom til Norge ikke ble fast ansatt.
- Bemanningsbyråer ble en vekstbransje som leide ut arbeidskraft for kortere eller lengre tid. Polske underleverandører reiste fra byggeplass til byggeplass og tok på seg de tyngste og minst attraktive jobbene. For mange polske arbeidstakere var jobbene de fikk kjennetegnet av lav lønn, i hvert fall sammenliknet med norske arbeidere, og korte ansettelsesforhold og stor usikkerhet. Samtidig gjorde polske arbeidere mye av det kjipe arbeidet. Mange steder fikk man en to-deling mellom norske og østeuropeiske arbeidere. Mens norske fagarbeidere tradisjonelt har mye å si i produksjonen, jobber i team, og ofte på akkord, så sendes polakkene ofte rundt på korte kontrakter. Og ofte fikk de liten mulighet til å samarbeide over tid, og måtte gjerne konkurrerer med hverandre om oppdrag. Vi fikk et mer hierarkisk arbeidsliv, noe norske arbeidsgivere så at de kunne bruke. Byggebransjen har endret seg de siste ti årene – mange bedrifter driver på en helt annen måte nå enn tidligere. Den frie flyten av arbeidskraft har vært et tilbudssjokk for en del bransjer, og gitt arbeidsgivere nærmest ubegrenset tilgang til billig og fleksibel arbeidskraft. Mange frykter at det regulerte arbeidslivet med faste ansettelser og gode arbeidsvilkår er i ferd med å forvitre, og ikke minst at ungdom flykter fra byggfagene.

Myndigheter og partene i arbeidslivet har satt inn en rekke tiltak for å hindre sosial dumping.
- Blant de viktigste har vært, allmenngjøring av tariffavtaler og solidaransvar. Det første handler om at minstelønningene i tariffavtalene blir lovpålagte for alle bedrifter innenfor en bransje eller et område, mens det siste handler om at oppdragsgiver er juridisk ansvarlig gjennom hele kontaktskjeden, også for underleverandørene. Man har også begynt å stille krav om færre ledd i produksjonen og bruk av lærlinger når offentlige oppdrag legges ut på anbud. På sikt er det et spørsmål om byggenæringen skal være preget av faste ansettelser og gode arbeidsforhold eller løsarbeiderkontrakter og dårlige arbeidsvilkår, sier han.

Midlertidig eller permanent?
Om polakkene er her midlertidig eller permanent, har lenge vært et av de store spørsmålene.
- Når de først kommer har mange ofte et kortsiktig perspektiv. Snittalderen er på 37 år, og mange har familie og barn i hjemlandet. Dårlige arbeidsforhold i Norge er fortsatt bedre enn det de kunne få i Polen. Men etterhvert har mange fått et bedre fotfeste i Norge og da endres gjerne framtidsplanene. Mange pendler mellom jobb i Norge og familie i Polen og det er gjerne OK en stund. Men i lengden går det ofte ut over familielivet, og man må ta et valg om å reise hjem eller flytte til Norge med familien. For å gjøre det må man helst ha fast jobb eller i hvert fall opparbeide rett til dagpenger. Ikke alle klarer å få et sikkert nok fotfeste i det norske arbeidslivet til å ta sjansen på å bosette seg permanent med familien. Samtidig har Polen hatt en voldsom økonomisk vekst. Nå har flyten av polakker til Norge nesten stoppet opp og det er flere enn tidligere som reiser tilbake, men antallet her har holdt seg stabilt foreløpig.
Polakkenes bidrag
- Mens andre europeiske land har gjennomgått økonomiske kriser, har Norge de siste 10-15 årene – i hvert fall fram til 2014 – hatt høy økonomisk vekst og en gedigen byggeboom. Uten polakkene hadde det ikke vært mulig å bygge så mye uten at det ville ført til inflasjon. Ifølge SSBs beregninger er arbeidsinnvandrernes bidrag til statskassen lavt fordi de tjener dårlig og dermed betaler lite skatt. Jeg tror ikke helt på det regnestykket. Arbeidsinnvandrernes bidrag til statskassa går primært over skatteseddelen til alle oss andre som tjener godt på arbeidet de utfører.
Hva så med pensjonsopptjening og muligheten til å jobbe lenge nok? lurer vi.
- Skal arbeidsinnvandrerne holde ut i arbeidslivet må de inkluderes i det trygge regulerte arbeidslivet som ellers preger Norge, men så langt har det skjedd i begrenset grad. Foreløpig er det imidlertid heller ingen tegn til at østeuropeere havner på trygd, men de har ofte et ganske høyt forbruk av dagpenger i perioder, noe som gjenspeiler at de har usikre ansettelser og mye korte oppdrag. Det er rett og slett for tidlig å si hvordan det går. I en velferdsstat som Norge har vi ikke noe annet valg enn å inkludere arbeidsinnvandrere i den norske arbeidslivsmodellen med gode lønninger og faste ansettelser, men det er krevende. I verste fall kan arbeidsgiveres jakt på billig og fleksibel arbeidskraft på sikt vise seg bli en dyr affære for fellesskapet, sier Jon Horgen Friberg

 

E-post
x