40 år med seniorpolitikk

Rollen som agitator ivaretas av Åsmund Lunde, direktør ved Senter for seniorpolitikk (SSP), med mandat å få spre det gode budskap, og med ord på seg for å være i overkant optimistisk, mens Per Erik Solem, psykolog og forsker ved Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), inntar den mer forbeholdne og nyanserte posisjonen. Lunde har jobbet for SSP i 21 år, mens Solem har fulgt feltet helt siden den spede starten, som forsker og i perioder som styremedlem.40-åringenVi varmer opp med en førtiårs metafor: Om jubilanten hadde vært en arbeidstaker, ville vedkommende da ha rykket opp i seniorklassen? Ikke helt. Men om en fem års tid ville det ha vært på tide å ta en stopp og tenke over hvordan en ser for seg de siste tjue til tjuefem aktive arbeidsårene. Bør en skaffe seg ny kompetanse? Se seg om etter en helt annen jobb?– Det er nesten tjue år siden vi valgte å sette 45+ for den gruppen vi retter oss mot, sier Åsmund Lunde. USA har helt siden 1967 operert med førti år som grense i sine lover mot aldersdiskriminering. Med sitt 45+ perspektiv er Senter for seniorpolitikk på linje med EU.– Men hva er egentlig alder? Når setter aldringen inn? Et mål på biologisk alder kan være kroppens motstandskraft mot dødelig sykdom. Den er lavest det første leveåret, siden går det bedre, inntil det snur igjen ved ti, tolv års alder. Sånn sett starter aldringen alt da. Eller en kan si at aldringen inntrer alt fra unnfangelsen og fortsetter så lenge en lever, sier Per Erik Solem. Tidligere var pensjonering nærmere knyttet til kronologisk alder, med 67 som gjennomgående pensjonsalder.– Men hvorfor alt dette snakket om alder, egentlig, når senterets hovedpoeng er at en vil bort fra dette med alderskategorisering, bryter direktøren spøkefullt inn, idet forskeren viser til seniorbarometeret, som sier noe om hva som anses for å være «eldre» i arbeidslivet. I dag er svaret 56 år.SnuoperasjonenSSP ble etablert i mars 1969, etter at det i noen år var avholdt diverse møter og konferanser i regi av Norsk selskap for aldersforskning og Nasjonalforeningens gerontologiske institutt, og da under navnet «Fellesutvalget for forberedelse til pensjonsalderen». De første tjue årene var fellesutvalget særlig opptatt av ett personalpolitisk tiltak, nemlig pensjonsforberedende kurs. Etter noen år som «Senter for seniorplanlegging», fra 1994, fikk SSP sitt nåværende navn i 2001, få år etter at suksessen «Årets seniorbedrift» ble etablert, med Hafslund Nycomed som første prisvinner og eksempel til etterfølgelse.Til det ovenfornevnte instituttet kom Per Erik Solem som studentpraktikant i1969 og her fikk senteret sitt første kontor, i Oscars gate 36, med to ansatte; en leder og en sekretær. Her var Per Erik med på det første prøvekurset i kunsten å bli pensjonist, et populært tiltak som gjennom årene samlet tusenvis av deltakere. I dag ligger den slags kursvirksomhet helt utenfor SSPs felt.– En mental snuoperasjon, sier Åsmund Lunde om organisasjonens helomvending. Fra å være en støtte for pensjonister-in-spe, ble innsatsen rettet mot seniorer i arbeidslivet. Fra avvikling til utvikling for seniorene var noe radikalt annerledes enn «snille» tiltak mot slutten av karrieren. Etter direktørens mening også et mye mer interessant perspektiv, siden det forteller at utviklingsarbeid pågår. Alle de store er med, som LO, NHO, NAV og flere departementer, men også en rekke «mindre», som kirkerådet og Norges Bedriftsidrettsforbund, i alt 28 organisasjoner.– Partene i arbeidslivet er våre «eiere». Formålet til SSP er å gjøre seg selv overflødig.– Og det tør du å si?– Ja, det tør jeg, fordi jeg vet at det er en så lang vei å gå før vi når målet om at alder ikke skal ha noen betydning, men at alle inkludert i det normale arbeidslivet.Eller som Solem sier: Det er ikke slik at alle eldre blir bedre arbeidstakere, men snarere at det ikke er gitt at aldringen medfører at en blir noe dårligere som arbeidstaker, noe som av mange dessverre stadig tas for gitt. Sammen med sine forskerkolleger ved NOVA kartlegger han hvilke planer folk har for pensjonisttilværelsen, hva de faktisk gjør og hvilke holdninger som råder når det gjelder seniorer i arbeidslivet. Han avviser medienes stereotypi av dagens seniorer, at de tidligpensjonerer seg for å få mer fritid til å reise. Tvert i mot: De som reiser mest i aldersgruppen 60-67, er de yrkesaktive. Det er heller ikke sånn at ferske pensjonister hiver seg ut i frivillig arbeid. De leser heller mer aviser og ser mer på TV enn før pensjonering.Det store krafttaketTre FAFO-rapporter fra begynnelsen av nittitallet bidro til snuoperasjonen. Mange forlot arbeidslivet med bitterhet, direkte foranlediget av måten de var blitt behandlet på. Kombinasjonen eldre arbeidstakere og ny teknologi kunne gjøre arbeidslivet utrivelig for uforberedte seniorer. Inntrykket av de unge som mer på hugget overskygget ofte seniorenes overlegne klokskap, sosiale kompetanse og evne til å se sammenhenger.Ved årtusenskiftet sendte SSP brev til statsministeren og fire av departementene, med anmodning om å ta et nasjonalt krafttak for seniorpolitikken. Svaret var: Kjør i vei. Lag en plan. Fra 1. mars 2001 var krafttaket i gang, og et halvår senere kom Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Men direktør Lunde er tydelig på dette: For å få ledere til å skjønne verdien av seniorpolitikk, må en kunne vise til at det lønner seg. Seniorpolitikken vil ikke leve om den blir solgt inn som sosialpolitikk. Den må være bedriftsøkonomisk lønnsom, mener han.Vi spør forskeren: Lønner det seg?- La meg si det sånn: Det er ikke noe som tyder på at det ikke lønner seg, svarer han lakonisk, alltid på vakt mot at generelle påstander blir brukt om store grupper og tall. Det blir veldig feil. Folk er forskjellige, og nye generasjoner eldre vil agere forskjellig. På noen områder kan seniorer være mer produktive, på andre områder mindre. Det viktigste er at det er individuelle forskjeller, sier han, og mener dessuten at om vi ser framover, kan vi nok betrakte finanskrisa som noe forbigående.– Ser vi framover, er tonen snarere «mangel på arbeidskraft», ikke minst innenfor helse- og omsorgstjenester.             Liten – og akkurat passe stor Fra å være en liten organisasjon på to ansatte, har SSP stadig en påfallende liten stab. Fra senteret fant formen for rundt tjue år siden, har de holdt seg med fem, seks ansatte.– Vi ble en gang spurt om hvor mange ansatte vi ønsket oss på sikt, og i den prosessen ga svaret seg: Vi skal ikke være flere. Vi ønsker å være fleksible og lite byråkratiske, med kort vei mellom tanke og handling, sier direktøren, og viser i stedet til et veldig stort nettverk som helt avgjørende for virksomheten. Gjennom arbeidslivssentrene har over fire hundre medarbeidere et slags lokalt ansvar for seniorpolitikk. Noen mer aktivt enn andre, og Lunde kunne nok ha ønsket seg at sentrene satte av mer personalressurser til seniorpolitikk, men dog.­– Vår styrke er at vi har inngang til store deler av arbeidslivet, sier han, og medgir at Senter for seniorpolitikk nok låner litt legitimitet fra forskermiljøene, ikke minst fra NOVA og deres aldrings- og livsløpsgruppe.– Forskningen er viktig for at vi skal skjønne sammenhenger, og grunnleggende for at vi skal finne og foredle rollen vår, sier han og navngir fagmiljøer som Synovate (tidligere MMI), ECON, FAFO, AFI, NOVA, Høgskolen i Vestfold, Universitetet i Stavanger og FOSA (Forskernettverket «Om seniorer i arbeidslivet») og Agenda (rådgivning og utvikling). Alle er de sentrale støttespillere for SSP.– Disse miljøene er veldig viktige for oss. Og ikke minst Per Erik, som riktignok har sin arbeidsplass ved NOVA, men som har hyppige oppdrag for oss, som å analysere regelmessige undersøkelser som måler holdninger til eldre arbeidstakere og endringer i lederes oppfatning av eldre arbeidstakere.Også Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er en viktig samarbeidspartner, som dessuten kan jus, noe som ikke ligger til SSPs eget felt. I 2004 kom loven som forbyr aldersdiskriminering i arbeidslivet. Tidligere kunne man gå til sivilt søksmål, men det var mer en teoretisk mulighet. Knapt noen gjorde det. Nå er det bare å ta en telefon til ombudet, som kan ta tak i nær sagt alt som smaker av aldersdiskriminering, fra ordlyden i en annonsetekst til usaklig opphør av et arbeidsforhold. Ombudet tar saken – og vil i første omgang kunne be om en kommentar eller forklaring. Det høres kanskje ikke så slagferdig ut, men det gir et signal, mener Lunde: – Sånt skal vi ikke ha i norsk arbeidsliv.I glasskulenOm direktøren spøkefullt ser for seg en lykkelig framtid hvor SSP har gjort seg selv overflødig, er forskeren noe mer nøktern når han titter inn i glasskulen. Hans viktigste anliggende er dette.­– Håpet er at aldersperspektivet i fremtiden ikke brukes til tilpassning eller lettelser. Det blir feil. Hele arbeidslivet trenger tilrettelegging. Aldring er ikke ensbetydende med reduksjon av arbeidsevne, sier han, og tror at folk vil jobbe lenger, og at de vil trives med det. Vi vil se større variasjon i folks valg. Han understreker at mye også er avhengig av utviklingen på arbeidsmarkedet. Vi har det gode arbeidslivet, og vi har det brutale arbeidslivet. Vi har fått mer selvbestemmelse, og det er bra, men det kan samtidig føre til mer belastning i arbeidshverdagen.Fra 2011 kan alle gå av fra 62 år, om enn med sterkt redusert pensjon for en del av oss. En kan altså gå av med pensjon og samtidig fortsette å tjene penger, om en vil og kan.– Å kunne velge er jo et helt fantastisk tilbud. Det nye pensjonssystemet er nesten for godt til å være sant, sier Åsmund Lunde, mens Per Erik Solem mener at det også kan ha sine ulemper.– Det stiller jo store krav til folks planleggingsevner. Og den store haken vil være at om det blir trangt om arbeid, så kan eldre arbeidstakere oppleve press om å slutte, sier han, og det aner ham at enkelte også kan komme til å bruke vel mye energi til å regne på hva som lønner seg i kroner og øre.– Kanskje går det mer i retning av løse arbeidskontrakter og det som kalles flexicurity, en blanding av fleksibilitet for arbeidsgiver og trygghet for arbeidstaker, et system som kan være et gode for arbeidsgivere som i globaliseringens tid møter en tøffere konkurranse enn før.Andre land, som Danmark, har kommet ganske langt i sin flexicurity, men er det noe vi bør ønske velkommen hit til berget?            ­– Ikke uten videre. Det kan være OK i gode tider, men i dårlige tider kan en frykte at det vil gå ut over eldre arbeidstakere. Systemet er jo designet for arbeidsgivere, sier Solem, som dessuten helt personlig mener at det er grenser for hva en kan og bør produsere. Hvis finanskrisa har fått en del av oss til å stoppe opp og tenke litt, kan den ha ført noe godt med seg også. Det er jo ganske sykt dette, at vi hele tiden higer etter å produsere mer og mer. Det er mye som er samfunnsnyttig uten at det er betalt arbeid. Det trengs folk og fritid for å drive historielag, velforeninger, slektsgranskning, miljøvern – og til å være aktive besteforeldre.