er det egentlig noen hindringer?

Harald Føsker hadde vært 30 år i tidligere jobb som direktør for Kriminalomsorgens utdanningssenter, da han i 2010 ble bedt om å ta over som direktør for internasjonalt samarbeid i kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet.- Da lå det i kortene at jeg skulle fortsette til jeg fylte 70 år. Og allerede mens jeg lå der på kontoret i høyblokka, tenkte jeg at gjerningsmannen skal pinadø ikke få bestemme når jeg skal slutte å jobbe, sier han. Det samme sa han i Oslo tingrett, da rettsaken om 22. juli var oppe i april. Føsker hadde bestemt seg for at han skulle være 100 prosent tilbake på jobben før det var gått ett år, og det ble drivkraften hans for all treningen etterpå. Han var i mål 1. juli.Etter at bomben sprangHarald Føsker hadde ferie og skulle bare hente noen papirer på kontoret, fredagen da bomben sprang. Kontoret lå ut mot Grubbegata i 5. etasje i høyblokka i Regjeringskvartalet,”- Jeg må ha vært borte en stund. Jeg følte ikke noe smerte. Jeg husker best at jeg spyttet ut tenner fra munnen. Så hørte jeg masse lyder. Det var sirener og alarmer. Jeg visste med en gang at dette var en terrorbombe. Dette smellet og lufttrykket sitter i meg ennå. Det var ubehagelig å ligge der. Jeg syntes jeg hørte at noen gikk i gangen. Jeg ropte på hjelp. Ingen svarte. Da var jeg overbevist om at noen kom gående for å skyte meg og andre som hadde overlevd”, sa han til Hamar Arbeiderblad i romjula i fjor.På Ullevål sykehus ble det slått fast at Føsker hadde kraniebrudd, hjerneblødning, kjevebrudd, utslåtte tenner og ødelagte øyne. Hele kroppen hans var skamslått og legene måtte dessuten operere ut fremmedlegemer fra høyre siden ab brystkassen og armen. En skulder er fortsatt vond.Da vi møtes, kommer han fra psykolog og skal til nok en tannlegetime. Den 80. timen, tror han.- Fysisk er jeg tilbake i riktig vekt, etter at jeg gikk ned 15 kilo. Jeg har alltid trent mye, og legene mener musklene i kroppen reddet meg, sier han.- Trener for å bli gammelVi tar bilder ved julegrana i et tomt regjeringskvartal. Bygningene er pakket inn i svart og hvit glassfiberduk. Vinduene dekket til av finérplater. Et høyt, grønt plankegjerde med kikkhull hindrer oss i å gå helt bort til Føskers tidligere arbeidsplass.Han selv bærer ingen synlige tegn på skader, men han har lært av folk i Blindeforbundet å holde folk i venstre albue, dersom han trenger støtte når han er ute og går, for eksempel på glatte fortau.- Den egenterapien det er å sette seg et mål, den har vært den beste rehabiliteringen jeg kunne ha. I begynnelsen måtte jeg kjøres i rullestol og kunne ikke se. Jeg ble så avkreftet og mistet alt jeg hadde av styrke. Det var et hårete mål å bestemme seg for komme tilbake for fullt. Første mål var å kunne stå ved siden av senga. Det neste å gå med gåstol. Det ble viktig for meg å kompensere synstapet med muskler for å kunne holde balansen. Jeg trener ikke for å holde meg ung, men for å bli gammel, sier Harald Føsker, som midt oppi alt, også så humoren i situasjonen på et tidspunkt han var nesten blind.- Tidligere justisminister Knut Storberget var veldig støttende, og på en minnemarkering utenfor høyblokka sa han: ”Harald, vi trenger ditt vidsyn!”Etter fem uker på sykehus startet han gjenopptrening på CatoSenteret i Son i Akershus.- Jeg trente to ganger om dagen under veiledning av fysioterapeut og mest med strikker. 1. oktober begynte jeg å jobbe igjen, i 10 prosents stilling, sier han.Roser leder og kolleger- Jeg har hatt full oppbacking på jobben, fra ledelse, kolleger – alle. Det er uvurderlig å ha det slik i en situasjon når du er er på vei tilbake. Men erfaringene med Nav er delte, sier han. Det viktigste mener han, er at sjefen hans, Marianne Vollan, og kollegene kom ofte på besøk. De satte opp en liste for å fordele hjelpen og gjøre livet hans lettere. Noen tilbød seg å gå turer, andre laget middager med bløt mat.- Det er viktig å sette seg et mål. Men i vanskelige øyeblikk trodde jeg at det ville bli et liv som blind i rullestol. Det er da det gjelder å sørge for å oppnå små suksesser, sier den tidligere lederen Kriminalomsorgens utdanningssenter og trekker noen paralleller til innsatte.- Vi må bruke de tre S-ene: Små, Synlige, Suksesser. Selv brukte jeg Coca Cola og sjokolade som belønning, sier han, som har hatt alle Anders Behring Breiviks fengselsbetjenter som elever.Breivik nevnte nylig blant andre Harald Føskers navn i en klage over soningsforholdene på Ila fengsel og forvaringsanstalt.- Tok fra meg frihetenHele livet har Harald Føsker vært glad i å gå på ski, han har syklet mye og løftet jern i trimrommene på begge stedene han har jobbet. Kanskje reddet det livet hans. Men tenker han noen ganger på hevn for det som skjedde?- Innimellom, selvfølgelig, særlig i begynnelsen. Men så finner du fort ut at det ikke nytter, og nå er jeg forbi det stadiet der. Breivik tok fra meg friheten min. Jeg mistet førerkortet på grunn av synet og kan ikke kjøre bil mer. Jeg kan ikke sykle mer og jeg selger den primitive hytta mi, fordi jeg ser for dårlig til å være der. Men jeg skal gå på ski vinter, om jeg så skal gå rundt på et vann. Jeg må lære meg å være svaksynt, sier han.At han ser dårlig, er umulig å se. Fra å være langsynt før ulykken, deretter nesten blind, har han fått operert inn kunstige linser og blitt nærsynt. Men på Ipad-en sin kan han enkelt forstørre all skrift, både på dokumenter, e-post og aviser.I jobben som ansvarlig for internasjonalt samarbeid i Jusisdepartementet, reiser han mye, særlig til land som Polen, Romania og Litauen. Det handler om EØS-avtalen og endringer i fengselsvesenet i det enkelte land.- Det går å reise alene, og jeg må tenke: Er det egentlig noen hindringer? sier han, og ber folk vente med å hjelpe ham til han ber om det.