Fagbevegelsens tvetydige forhold til seniorene.

Siden 1985 har LO i Norge fremmet kortere arbeidskarriere gjennom lavere pensjonsalder. Politikerne og arbeidsgiverne har vært medspiller i denne utviklingen. Forhandlingene bak utviklingen har ikke vært uproblematiske. Spor av denne tematikken kan man også se i årets lønnsoppgjør der kampen for AFP-ordningen står sentralt. Forkortning av arbeidskarrierene har skjedd parallelt med to andre trender: Folk lever lenger og er bedre utdannet. Utdanningsnivå og forventet levealder er blant de nasjonale indikatorene som er satt for bærekraftig utvikling av Finansdepartementet.Matteuseffekten.Rollen som fagforeningene har spilt i å fremme livslang læring og karriereutvikling blant sine eldste medlemmer, varierer fra én fagforening til en annen og fra land til land. Betydningen av livslang læring for fagbevegelsen ser likevel ut til å ha blitt større også i Norge. Dette er den generelle situasjonen. Når det gjelder synet på de eldste ansatte, finner man imidlertid en stor utfordring og utviklingspotensial i fagforeningenes arbeid. Etter 50årsalder er eldre ansatte i liten grad involvert i organisert livslang læring, særlig de med lav utdanning. Opplæringen foregår oftest i form av kortvarige kurs, gjerne i forbindelse med jobb. Deltakelse i EVU synker fra cirka 50 % til 42 % fra 46 års alder, og til 27 % blant de mellom 56 og 65 år. De som har høyeste utdanning, deltar mest i EVU (den såkalte Matteuseffekten). Cirka to tredjedeler av de laveste utdannede har ikke deltatt i EVU.Viktigste arena for kompetanseheving.Arbeidsplassen har ikke bare utviklet seg til å bli den viktigste arena for kompetansehevingen i arbeidslivet i dag. Den er også viktigste motivasjonsfaktor for å delta i læringsaktivitet. I følge Eurobarometer svarer 71 % av arbeidstakerene at de  skaffer seg ny kunnskap gjennom arbeidet. Cirka halvparten av befolkningen 25-49 år deltok i jobbrelatert opplæring i 2007. I aldersgruppen 50-64 år var  andelen bare 40 % . Mellom 1999 og 2005 har det skjedd en klar nedgang i ansattes deltakelse i opplæring i form av kurs i bedrifter (fra 48 % til 29 %). Eldres deltakelse har vært vesentlig lavere  enn blant yngre (25-54 år).Likevel opplever en økende andel sysselsatte at deres daglige arbeid stiller store krav til og gir gode muligheter for læring. Arbeidets læringsintensitet er imidlertid opplevd som lavere blant de eldste og lavt utdannede. I aldersgruppen over 60 år var det bare halvparten som hadde læringsintensivt arbeid i 2007 (mot 63 % blant alle personer over 21 års alder). De med grunnskolebakgrunn har opplevd den største økningen i arbeidets læringsintensitet: Fra 37 % i 2003 til 52 % i 2007 (mot en tilsvarende forandring fra 77 % til 87 % blant de med høyest utdanning).Forskjellene i deltakelse etter alder og utdanningsbakgrunn er vesentlig mindre i uformell læring, men viser samme tendens som for organisert opplæring. Blant de i aldersgruppen 50-64 år som ønsket å delta i (mer) opplæring, men ikke gjorde det, ble manglende støtte hos arbeidsgiver (24 %, høyest av alle aldersgrupper) og tidsklemme grunnet jobbforpliktelser (24 %) rapportert som de viktigste begrunnelser til ikke-deltakelse.Utfordrer fagbevegelsen.Forskning viser at endringer som påvirker virksomhetenes kompetansestrategier og skaper et større trykk for læring på arbeidsplassen, vil ha stor betydning for å realisere målsettingene om livslang læring for alle. Fagforeningenes rolle kan neppe overvurderes. Når det gjelder utviklingen av mer positive holdninger til læring og kompetanseutvikling hos eldre, kan fagforeninger rolle ha en større betydning enn arbeidsgivernes og de offentlige utdanningsinstitusjonenes.Fagbevegelsens rolle har tradisjonelt vært å forhandle for kortere arbeidstid og førtidspensjon. Bakgrunn for en slik orientering var å forebygge helsemessige konsekvenser av tungt manuelt arbeid. Kunnskapssamfunnet med fysisk lettere, men i andre henseende mer krevende arbeidsoppgaver, utfordrer tenkningen i fagbevegelsen.Flertydig forhold.Fagforeningens holdninger og tilnærming til forlengelse av karrierer hos de eldre, endret seg etter at den reelle avgangsalderen i arbeidslivet sank til et nivå under AFP-grensen på 62 år. Det viktigste tiltaket mot utviklingen er IA-avtalen. For fagbevegelsens er strategien for å holde folk lenger i arbeid, å bedre arbeidsforholdene. Fortsatt er fagforeningens forhold til seniorene flertydig. Mot slutten av 1990-tallet, konkluderte en stor europeisk undersøkelse om aldersbarrierer i arbeidslivet med at det ikke finnes evidens for at partnerskap mellom arbeidslivets parter er veien å gå når det gjelder å fremme sysselsetting blant eldre. Cirka ti år senere kan man se at fagforeninger har begynt å tilpasse seg en mer proaktiv rolle når det gjelder behov for læring og opplæring hos eldre arbeidstakere. Denne gruppen har tradisjonelt blitt sett som en som bidrar til utvikling av andre, ikke den som selv kan ha noe særlig utviklingsbehov.Motstridende strategier.Den europeiske undersøkelsen Ageing and employment viste at fagforeningene i mange land kan være opptatt av en blanding av motstridende strategier i forhold til eldre arbeidstakere. Fagforeninger kan motsatte seg forlengelse av arbeidslivet på nasjonalt nivå. Samtidig kan de delta i forhandlinger om hvordan man best fremmer arbeidsevne (work ability) hos de eldre ansatte på arbeidsplassen.Også på andre områder kommer tvetydigheten til syne: De har fulgt en ansiennitetsbasert tilnærming, noe som er synlig i lønnssystemer, og overtallighetsregler som beskytter de eldre ved omstillinger og nedbemanning. Samtidig er de med på å legge til rette for tidlig avgang fra arbeidsmarkedet.Behovet for utvikling av EVU kan ses som en del av diskusjonen som gjelder skole og læring i Norge. På like linje med grunnopplæringen, har Norge en ganske stor utfordring når det gjelder EVU. Behovet for tiltak er imidlertid annerledes: For grunnskoleopplæringen er det først og fremst snakk om å øke kvaliteten.For EVU er det snakk om både mengde og kvalitet. Et sentralt forslag fra den nylige avgitte innstillingen av regjeringens utvalg (Stjernø-utvalget) var at voksnes behov for etter- og videreutdanning må imøtekommes også på høyere nivå.For å fremme EVU blant eldre arbeidstakere, er det ikke nok å skape læringsmuligheter alene. Det trengs også satsing på å utvikle positive holdinger og motivasjon til livslang læring den andre halvdelen i livet. Dette gjelder både hos arbeidsgiverne og seniorene selv. Det er avgjørende at EVU er meningsfylt og gir konkret utbytte til alle involverte parter. Fagforeningene kan være en kraftig påvirkere både på arbeidsplassen, mot utdannings- og opplæringsinstitusjoner og i samfunnet for øvrig, særlig i fohold til de lavutdannede – de med størst behov.