Fikk livet snudd opp ned

Klokka var halv åtte da sirenen på taket på Løren skole begynte å ule. Den intense lyden skremte meg ut av søvnen og opp av sengen idet mor kom farende inn til meg. Hun ropte at vi måtte komme oss ned i kjelleren før bombene til tyskerne traff oss. Ingen spørsmål ble stilt; det var ingen vits i å somle eller nøle. Krigen var kommet hit, og marerittet som jeg hadde prøvd å skyve unna, det dundret rett over hodene på oss så det klirret i vindusrutene.Da drønnet av flyene ble svakere, våget vi oss opp fra kjelleren, og jeg ble glad da Pelle mjauet ute på trappen og ville inn. Jeg knuget katten inntil meg og boret ansiktet inn i den varme pelsen hans. Mens mor skar brødskiver og insisterte på at vi måtte få i oss litt mat, gikk far i gang med å putte raggsokker og trøyer ned i sekken sin.En snau time senere gikk jeg ut og passerte skjemaet som hadde hengt på veggen over kjøkkenbenken i flere uker. Overskriften PLAN FOR EVAKUERING hadde jeg lest mange ganger, og jeg visste godt hva som skulle skje, – dersom, hvis, såfremt, i fall ….. Og nå var det bare å følge instruksen. Far var «Stridende A» og på vei til Høitorp fort ved Mysen for å forsvare konge og fedreland. Foreldrene mine hadde en venn som jeg kalte onkel, og han hadde tatt plass bak rattet på fars Opel Olympia for å kjøre oss til en gård i Nord-Odal. Mens mor snufset og tørket tårene etter avskjeden med far, satt Pelle og jeg i baksetet og delte plassen med sengetøy og klær.   Da vi kom til Sinsenkrysset, ble vi stående bom fast i mange, lange minutter, for Trondheims-veien var tettpakket av biler på vei nordover. Tyske fly sveipet over oss, tok en u-sving og kom tilbake igjen, så lavt over hustakene at jeg kunne skimte piloten i det nærmeste.  Snart ble flyene et vanlig innslag i hverdagen, og jeg lærte at dette var en Messerschmitt.  Køen av biler sneglet seg oppover, forbi Aker sykehus og Linderud, da bensinmåleren ga varsel om at det var på tide med påfyll.Så ble det lang kø igjen, og spenningen var til å ta og føle på. I bakspeilet så jeg at munnen til liksom-onkelen bak rattet ble mer og mer stram, og det var tydelig at han strevde med å holde nervene under kontroll. Innimellom bilene med bagasje på taket la jeg merke til lastebiler med fullt av folk på lasteplanet. Hver gang flyene vendte tilbake, la de seg flatt ned, som om det kunne hjelpe noe. Jeg hadde da heldigvis tak over hodet, men skrekken satt som en isklump i magen min, og klumpen vokste når jeg så for meg avisbildene fra Finlands-krigen. Tekstene under fortalte om nærkamper, og jeg grøsset ved tanken på hva som skjedde der.  Gang på gang kom flyene dundrende, og jeg ønsket så intenst at noen måtte få fart på den luftvernkanonen som jeg og mange av venninnene mine kjøpte lodd på da vi var på klassetur i Oslo. På plassen foran Stortinget så vi loddselgere med store bilder av en luftvernkanon som skulle beskytte oss og hele Oslo-gryta, om mange nok ville bli med på spleiselaget. Med ett var flyene over oss igjen, og det virket som om himmelen var dekket av dem.  Hva var det de somlet med, de som skulle bruke kanonen og jage dem vekk?  Det var fortsatt tett i tett med biler foran oss, og køen gikk i sneglefart oppover Trondheimsveien.Vi skulle til Fjell i Nord-Odal, ved enden av Storsjøen, og da ville det være lettest å kjøre omLillestrøm, skjønte jeg.  Men før vi kom opp til Gjelleråsen, ble vi stanset for å gi plass til en gruppe norske soldater fra Lahaugmoen. De hadde fått ordre om å hindre de tyske troppene i å komme fram til Kjeller, og liksom-onkelen sveivet ned bilvinduet for å høre om noen kunne fortelle hvor tyskerne befant seg nå.  Men ingen visste noe; alle ville bare dra videre, så langt og så fort som mulig. Vi ble dirigert inn på en skogsbilvei, og der ble vi sittende i en ny bilkø.  Kvalm og trøtt som jeg var, la jeg meg oppå bylten med sengetøy og sovnet. Neste gang jeg åpnet øynene, la jeg merke til et stort veiskilt, og øverst kunne jeg skimte noe om Skarnes.  Solen sto lavt på himmelen; det var langt på dag, og jeg strakte hals for å prøve å finne ut hvor vi var. På Storsjøen lå isen tett i tett langsmed land, på veikantene var mye av snøen borte, og i de bratte bakkene på vestsiden var det små grønne flekker innimellom de grå gresstustene fra i fjor.Så ble det plutselig stopp og hodet ut av bilvinduet for å spørre noen gubber om veien til gården og familien som ventet oss der. Veien oppover var stupbratt og kronglete, men det lyste vennlig fra kjøkkenvinduet da vi svingte inn på tunet. Lette tåkeskyer lå lavt over tre-toppene, og tussmørket skjulte dem som sto på trappen og tok imot oss. Vi var ventet, men vi hadde brukt så lang tid på veien at de hadde begynt å bli bekymret for oss. Varm kakao og kveldsmat gjorde godt, og en ung jente hjalp mor og meg med å få sengetøyet vårt på plass.  Jeg var sliten og medtatt, og det jeg hadde mest lyst til, var å gå legge meg med det samme.Pelle fikk på seg selen sin, så vi kunne rusle litt ute før vi la oss. Klokken var så vidt halv åtte om kvelden, nøyaktig 12 timer etter at flyalarmen hadde snudd opp ned på livet mitt. Bonden sjøl kom ut fra kjøkkenet og hilste. Han ristet på hodet og fortalte om noe han nettopp hadde hørt i radioen: En gærning som het Quisling hadde sagt at nå var det han som var den nye statsministeren i Norge. Da liksom-onkelen min fikk vite dette, hørte jeg ordet statskupp for første gang. Jeg hadde ikke peiling på hva det var, så jeg smakte litt på det mens jeg krøp opp i sengebenken ved siden av grua på kjøkkenet.  Da Pelle hadde lagt seg til rette i armkroken min, trakk jeg dynen godt over oss.    9. april 1940 var over, men datoen har brent seg fast i hukommelsen min. Fortsatt kan jeg minnes stemningen, drønnet fra flyene, redselen, forvirringen og usikkerheten som preget alle oss som opplevde denne dagen sammen.PS:7. juni 1945 sto jeg som 16-åring faretruende nær bryggekanten på Rådhuskaia i Oslo og jublet sammen med folkemassen som ønsket kongefamilien velkommen hjem.  Ennå kan jeg kjenne suget i magen av redsel for å bli dyttet ned i vannet som skvulpet rett under sko-sålene mine, – henrykt over at jeg sto så nær ærestribunen på Honnørbryggen at jeg kunne se ansiktene til de to prinsessene, og nesten hadde øyekontakt med en blek og fortumlet 8-åring med lysegrå kortbukser. Lisen Engher utdannet allmennlærer med migrasjonspedagogikk og norsk som andrespråk i tillegg. Hun driver blant annet Minor forlag og skriver ukentlige språkoppgaver på oppdrag for lettlestavisen Klar Tale. seniorpolitikk.no intervjuet Lisen Engh om norskundervisning for ansatte på sykehjem i 2008: – Lisen er en god lærer for oss