Gjesteskribenten

Først ut døra?

De fleste forventer at arbeidsledigheten vil øke neste år på grunn av finanskrise og internasjonale konjunkturer. Men hvem skal gå først når bedriftene skal nedbemanne? Bør de eldste trues eller lokkes til å ta i mot AFP eller gavepensjon for å berge jobbene til de yngre?

Av seniorpolitikk, 4. november 2008

Problemstillingen er velkjent. På små og store arbeidsplasser vil mange eldre nå få klare meldinger om at det forventes at de tar i mot tilbudet om AFP eller ulike former for gavepensjoner. Alternativet er at oppsigelser skjer etter ansiennitet i bedriften. Da er det de yngste som vil måtte gå først. Og det er ofte småbarnsforeldre med stor boliggjeld.Som 60+ er det vanskelig å forsvare egen jobb når nedbemanning truer. Mange steder vil det sosiale presset bli svært stort. Og mange yngre kolleger vil ha liten forståelse for at de eldste skal skjermes, hvis de kan gå av med AFP eller andre pensjonsordninger.I større bedrifter med et etablert tillitsvalgapparat vil eventuelle bemanningsreduksjoner skje etter forutgående drøftelser mellom bedriftsledelse og tillitsvalgte. Hovedavtalene har klare bestemmelser om dette. Som oftest vil partene i bedriften drøfte hvor mange som må sies opp, og hvem dette skal ramme. Da vil valget mellom yngre og eldre raskt kunne bli et konkret tema i drøftelsene.Utgangspunktet er at oppsigelser skal skje etter ansiennitet. Og i fagbevegelsen er det lang tradisjon for å forsvare ansiennitetsprinsippet, fordi det er forutsigbart, lett å forklare og vurderes som åpenbart mest rettferdig. Ethvert avvik fra prinsippet åpner for et hav av nye muligheter, som igjen kan undergrave solidariteten på arbeidsplassene.Men unntak finnes selvsagt. Rettspraksis har åpnet for å vektlegge andre forhold. Mange vil huske Hillesland-dommen i Høyesterett i 1986, som tok hensyn til alder og sosiale forhold ved siden av ansiennitet og kvalifikasjoner. Konkret betydde det at fire kvinner måtte forlate jobbene, mens yngre menn fikk bli. Det skapte selvsagt mange negative reaksjoner, og da særlig i kvinnebevegelsen.Senere har arbeidsmiljøloven fått et forbud mot diskriminering på grunn av alder. Hvor langt dette vernet rekker i nedbemanningssituasjoner, er ikke helt klart. Men bestemmelsen gir et viktig signal. Det er ikke tillatt å diskriminere på grunn av alder.  Dette burde styrke seniorarbeidstakernes vern mot utstøting i økonomiske nedgangstider.Nylig sendte regjeringen ut på høring et forslag om å endre de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven som åpner for oppsigelse av arbeidstakere ved fylte 70 år eller ved en tidligere virksomhetsfastsatt aldersgrense. Når levealderen øker og det er bred politisk enighet om at avgangsalderen bør økes, er det ingen grunn til å beholde arbeidsmiljølovens nåværende regler om fratreden på grunn av alder. Økt eller ingen øvre aldersgrense vil forhåpentligvis bidra til et mer positivt syn på eldre arbeidskraft. Holdningen vi bør etterstrebe, er at ”grått er gull i arbeidslivet”!Men i nedgangstider gjelder andre politiske realiteter. Når arbeidsledigheten truer, er det lett å skyve på holdninger eller tøye prinsipper – på begge sider av bordet. Hvis vi skal unngå at seniorarbeidstakere skyves ut av arbeidslivet, må noen forsvare de eldste. Fagbevegelsen har et særskilt ansvar. Vi må sørge for at våre tillitsvalgte på arbeidsplassene har de rette grunnholdningene. Og det betyr å holde fast ved at seniorene er minst like verdifull arbeidskraft som yngre, og at de skal vernes mot diskriminering.Om forfatteren: Per Østvold  (f. 1949) er leder i Norsk Transportarbeiderforbund, sitter i LOs Sekretariat, og har en rekke tillitsverv i internasjonal fagbevegelse. Han er også medlem av sentralstyret i SV.