Har høy yrkesdeltakelse

Det kom rundt 12.000 flyktninger fra  det krigsherjede Bosnia-Hercegovina i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Halvparten voksne, halvparten barn og unge, med krigsopplevelser preget av etnisk rensing, folkemord og systematiske ødeleggelser av kulturskatter. Noe av det Anne Holt rakk å gjøre i sin korte periode som justisminister, var å gi de bosniske flyktningene som gruppe, varig opphold i Norge.- Jeg tror hver eneste bosnier føler takknemlighet mot Norge generelt og mot enkeltnordmenn spesielt, sier redaktør av avisen Bosnisk post, Dzevad Tasic (61).Høyere yrkesaktivitet enn andre- Ser vi på yrkesdeltakelsen blant alle i alderen 15-74 år, er det bare 4 prosentpoengs forskjell mellom de bosniske flyktningene og hele befolkningen. Bosniske kvinner har nesten like høy sysselsetteingsgrad som norske kvinner. Forskjellen er større blant de eldste, men de eldste bosniske flyktningene har høyere yrkesdeltakelse sammenlignet med alle flyktninger, sier rådgiver Bjørn Olsen i SSB. Prosentandelen sysselsatte i alderen 50-74 år var i 4. kvartal 2011 slik:Hele befolkningen      59,7Innvandrere i alt        53,5Flyktninger i alt          42,8Bosniske flyktninger   48,6Professor Berit Berg ved NTNU tror årsaken til høy yrkesdeltakelse skyldes at bosnierne hadde utdanning de fikk brukt i Norge og at de lettere fikk godkjent utdanningen sin fordi de kom fra et europeisk land.- Det var lettere for oss å ta imot noen som sto oss nær. Men det er også viktig at nordmenn så på hjelpen som en dugnad. Det  handler om både dem og oss. Begge ønsket at dette skulle gå bra. Bosniske flyktninger hadde dessuten ikke vært i en krigssituasjon i lang tid, de hadde ikke levd med krig hele livet slik som vietnamesere og mange andre flyktningegrupper, sier Berit Berg.Journalist i krigDzevad Tasic var direktør for nye prosjekter i avisen Oslobodjenje i Sarajevo, da krigen startet. Der hadde han begynt med sommerjobb som 20-åring og gått gradene fra å være lokalreporter til å bli politisk redaktør. I vinter-OL i Sarajevo i 1984 satt han i den olympiske komiteen som hadde ansvar for blant annet dagsavis på fire språk under lekene. Etter OL jobbet han i politikken i sju år, for deretter å bli direktør i avisen igjen. Oslobodjenje hadde et daglig opplag på 120.000 aviser og 200.000 på fredager.- Vi hadde store planer, men i 1991 kom krigen. I to år prøvde vi så godt vi kunne å gi ut avisen hver dag. Bilen min ble truffet av snikskyttere 17 ganger.Vi var midt i krigen og mistet alt. Strømmen var borte og telefonene virket ikke, men avisen kom ut hver dag takket være agregat, hjelp fra utenlandske medier og at vi fikk smuglet inn papir. Daglig brød og det frie ord ble ekstra viktig i en slik tid, sier han. I to år holdt de på, med hjelp fra familiene sine som solgte avisen på gata.- Jeg kunne utsette meg selv for fare, men etter at sønnen min ble truffet av en granat, dro han og kona mi til Split i Kroatia. Jeg fulgte etter et år senere og forsto da at vi måtte komme oss til et tryggere sted, sier han.Flyktet til NorgeTasic landet i Norge med familien en varm og solrikdag septemberdag i 1993, få dager før Norge som det siste landet i Europa stengte grensene for flyktninger fra det tidligere Jugoslavia. Først ble de sendt til Tanum flyktningemottak i Bærum og deretter plassert i en lagerbygning med 400 senger og 3-4 toaletter på Vinterbro.- Etter 34 dager ble vi flyttet til en militærkaserne ved Mysen sammen med 300 andre. Jeg og min familie bodde i et skytterrom i et år. Vi bodde avsides, møtte ingen andre og hadde ingen muligheter for å lære norsk, sier han.Men rett før jul samme året dukket Carl Peter Løken opp, da eier av en avis og et trykkeri på Mysen. Han hadde hørt at det var en journalist i mottaket.- Vi ble invitert inn i et varmt, norskt og julepyntet hjem, og har fortsatt god kontakt. Carl Peter spurte hva jeg skulle jobbe med her i Norge. Jeg var usikker. Jeg kunne ikke norsk og kunne ikke bare begynne å jobbe som journalist. “Hva med å starte en avis for bosniere i Norge?” spurte Løken. Det var begynnelsen, sier Dzevad Tasic. Løken var dessuten engasjert i støtte til Oslobodjenje gjennom en internasjonal avisorganisasjon, og kjente godt til Tasics tidligere arbeidsplass. De to familiene har fortsatt god kontakt, og Løken ble en viktig for etableringen av Bosnisk Post. Blant annet hadde Tasic praksisplass i Løkens avis og lærte seg det siste nye av teknologisk avisproduksjon.Bosnisk Post i 18 årTo år senere, i 1995, kom første nummer av Bosnisk Post ut, blant annet med økonomisk støtte fra norske myndigheter. Abonnementsavisen hadde i 2009 et opplag på 9.000 eksemplarer annenhver uke. Siden 1998-99 kom avisen også ut i Sverige og Danmark. Men som andre papiraviser, sliter også Bosnisk Post, og opplaget er i dag på 6.000 aviser.- Etter hvert mister vi våre viktigste lesere, de eldste bosnierne som aldri ble gode til å lese norsk. 40-50-åringene leser avisen, men de yngre gjør det ikke, sier han.Redaktøren har lagt vekt på at avisen skal være for alle flyktninger uansett bakgrunn i det tidligere Jugoslavia. Avisen skulle hjelpe flyktningene i Norge med informasjon om landet de var kommet til.- Det er veldig viktig at avisen er for alle og at vi er uavhengig av organisasjoner. Vi driver ikke politikk. Bosnisk Post kom med riktig informasjon til riktig tid, og var viktig for integreringen. Statsråder og andre var lette å få tak i og svarte og forklarte. Avisen har vært og er et serviceorgan for blant annet å forklare lover og regler, rettigheter og plikter, om hvordan man søker jobb, hva man gjør dersom man mister jobben og om hvordan man starter egen virksomhet. Vi skriver også om aktiviteter i Norge og om de beste blant oss, sier Dzevad Tasic, som i morgen er på plass under 20-årsmarkeringen i Gamle Logen i Oslo. Der takker Bosnia-Hercegovina Forbundet og den bosniske ambassadøren blant andre statsråd Inga Marte Torkildsen i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.