I sin beste alder

Så når blir vi seniorer? Jeg er ikke sikker, men jeg tror mange juniorer blant oss tenker på folk som er eldre enn 45 som seniorer: eldre arbeidstakere, lett utrangerte kvinner og menn som stritter imot når bedriften skal omstilles eller reorganiseres, som blir sure når de får nye arbeidsoppgaver, eller som saboterer juniorsjefenes/blårussens/jyplingenes tiltak og kaller dem nymotens påfunn. Eller sukker at ”dette har vi opplevd før” (for det har de ofte gjort). I slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-årene jobbet jeg i en avisredaksjon der staben hovedsaklig besto av to aldersgrupper: de unge, ivrige, uerfarne mellom 20 og 30 år, og de erfarne over 40 med lang ansiennitet i redaksjonen. Jeg tilhørte førstnevnte gruppe og hadde stor respekt for journalistene i 40+-gruppa. De kunne så mye mer om jobben og faget enn meg. Men de var jo så håpløst treige! Skrev kjedelig om kjedelige saker! Årene gikk og jeg ble selv mellom 40 og 50. Antagelig ble jeg en senior, men tanken streifet meg knapt. Jeg er heller ikke sikker på om begrepet ”senior” var oppfunnet da. Men jeg begynte å ane at noe var i ferd med å skje da min 14 år yngre overordnede ga meg beskjed om at jeg ikke hadde ”ungt nok anslag”. Dette var i begynnelsen av 1990-årene. Jeg hadde ikke fylt 50, men var altså for gammel til å gjøre de jobbene jeg helst ville og følte jeg behersket. Jeg ble sur og såret, og selvfølelsen fikk en knekk. Akkurat da hadde jeg glemt min egen opplevelse av seniorene den gang jeg selv var ung. Jeg fikk ny jobb, fylte 50, lærte nye ting, men fortsatt var senior-begrepet knapt i mine tanker. Jeg gjorde samme jobb som de unge, noen ganger bedre, andre ganger ikke fullt så bra som dem. Jeg ble mellomleder, sukket av og til over unge, uerfarne, i mine øyne kunnskapsløse og litt for fantasirike medarbeidere, akkurat som de helt sikkert sukket over min mangel på begeistring for deres nye ideer. Etter hvert innså jeg at jeg faktisk var like gammel, til og med eldre, enn dem jeg hadde ansett som nesten utdaterte da jeg selv var ung. Samtidig opplevde jeg også at unge medarbeidere hadde respekt for meg og min erfaring. Mitt poeng er at mange av oss ikke regner oss som seniorer. Vi ser ikke på oss selv som så annerledes enn dem som er ti, 20, kanskje 30 år yngre. Ofte er hangen til å plassere folk i alders-båser altfor stor. Jeg synes det er flott at så mange er opptatt av å legge forholdene til rette for seniorer i arbeidslivet. Mange har behov for det. Men ofte er vi ikke så ulike når alt kommer til alt, uansett alder. Vi er individer med ulike interesser, behov og evner. Unge arbeidstakere kan være like treige som eldre. Eldre arbeidstakere kan være like kreative som yngre. Men når skjønte jeg at jeg var blitt senior? Det begynte nok å demre noe i 1993. Da ble Bill Clinton president i en alder av 47. USAs president var ett år yngre enn meg! Nå er Hillary blitt utenriksminister. Hun fyller 62 i oktober og er definitivt en senior, moden for AFP. Montro om noen tenker på å legge forholdene til rette for henne i arbeidslivet? Så hva eller hvem er en senior? Jeg har sans for idrettsverdenens betegnelse: Senior er klassen for folk i sin beste alder, ifølge snl.no (Store Norske Leksikon). Noe å holde fast ved. Så kan vi heller glatt overse at i idrettens verden blir man senior allerede som 18-20-åring. Forresten – skulle vi følge idrettsklassene, blir vi old boys i en alder av 32-35 år… Bodil Bakken er gjesteskribent for seniorpolitikk.no. Hun er journalist med erfaring fra Hamar Arbeiderblad, Lofotposten, NRK-Radio, Arbeiderbladet og Klar Tale i NTB. Bakken har blant annet holdt kåserier i radio.