– Jo mer du gir, jo mer får du tilbake

Ansikt til ansikt over kafébordet ser jeg at Toralv Maurstad har alderen. På scenen er alderen borte. For tiden står han på Amfiscenen på Nationaltheatret og spiller Sokrates i Sokrates´ forsvarstale. Så godt som alene på scenen, og nesten uten dialog med andre skuespillere. Han trekker fulle hus, han blir applaudert og satt pris på. Toralv Maurstad har vært frilanser siden 1986. Da la han et langt arbeidsliv som ansatt skuespiller og teatersjef bak seg. ”Du skummer livet, du Toralv!” Sa faren hans, Alfred Maurstad, han mente sønnen kom lett til det. Toralv selv ser tilbake på et liv med arbeid sent og tidlig og noen år som fyrbøter i helvete. Men for all del, et morsomt liv, et interessant liv, et liv med mange store roller og mange menneskelige møter. Å gi seg som skuespiller er ikke aktuelt.Får energi av å gi- Jeg har det morsomt, og jeg føler meg verdsatt. Jeg ser og føler kontakten med publikum, jeg gir av meg selv og får energi og overskudd tilbake. Den dagen jeg ikke føler meg verdsatt, går jeg.Maurstad tar en pause før han svarer på hva som driver ham til å fortsette på scenen.- Det handler om å bruke de ressursene jeg har. Jeg har nok arvet noe av oppdriften til faren min, han hadde en kolossal oppdrift, han ville opp og frem. Det viktigste for meg er nok denne veldige positive energien som jeg får når jeg forteller en historie, spiller en rolle og opplever at jeg når frem til publikum. Jeg lader batteriene mine på denne måten. Vi mennesker lader batteriene våre på forskjellige vis, men ingen batterier blir vel ladet av ingenting? Jeg liker å glede andre, at min rolletolkning kanskje kan hjelpe folk til å se og forstå seg selv bedre. Så elsker jeg jo å opptre, å vise meg frem – og talentet mitt forplikter meg til å stå på, det også. Det er som i kjærligheten. Jo mer du gir, jo mer får du tilbake. Ikke hele verdenDe fleste av oss får noen helseplager med årene. Kan det være et hinder for en skuespiller i godt voksen alder? Maurstad svarer med å løfte den ene armen forsiktig opp. Et par sener røk da han manøvrerte motorsagen over hodet for å få ned trær og busker på hytta si. Nå trener han opp armen og snart vil han klare å holde den stabil over hodet. Han er helt sikker på det. Å bruke kroppen, være i bevegelse, enten det er trening på institutt, rydde buskas på hytta, male og snekre for å vedlikeholde farsgården i Nordfjord eller husene i Voksenkollen – er viktig for denne mannen. Ikke bare viktig, det er en inngrodd livsform.- Det gjelder å ha en livsform som både tar vare på fysikken og ånden, sier han. Maurstad er god til å kombinere nettopp det, og leser gjerne manus og pugger replikker mens han går tur med bikkja.  Teateret har hele livet vært en del av hans verden, men slett ikke hele.- Moren min ble 97 år, så jeg har livskraftige gener. I tillegg tror jeg at det allsidige livet gjør at jeg holder meg både fysisk og psykisk. I rollen som Sokrates kan nok langt yngre skuespillere enn meg miste teksten! Og så tror jeg du klarer mer om du får bestemme selv. Moren min var på gamlehjem i 17 år. Etter litt om og men fikk hun bestemme mye selv og fikk være seg selv. Det bidro til at hun levde så lenge, sier han.For et livI boken ”For et liv”, Kagge Forlag, kommer Maurstad med historier han bare har fortalt sine venner. Han forteller fra et langt og forrykende liv på og utenfor scenen, morsomt og med en stemme som er lett gjenkjennelig. Han skildrer hvordan rollene har preget livet og livet rollene. Det er historier om medgang og motgang i ekteskap og karriere, varme portretter av gode vennskap og den store kjærligheten. Og ikke minst nære stemningsbilder av skuespillerforeldrene, Alfred og Tordis Maurstad. Samtidig får leseren et innblikk i teaterhistorien gjennom 50 år.