Kvinnene i veggen

Hun skriver om kvinneliv. Om kvinners lidenskaper, seksualitet og frihetslengsler. Nå – i romanen En slette av valmuer – skriver hun om «kvinnene i veggen».- Hvem er disse kvinnene i veggen?- I gamle dager, da jeg var ei lita jente, hørte jeg ofte skjellsord og uttrykk som «Jeg håper du vil dø i veggen». Senere fortalte min mor meg om disse kvinnene, som ikke var «ærbare», som kanskje var blitt gravide utenom ekteskap, eller som var mistenkt for å være utro. Om hvordan de ble drept og støpt inn i tykke vegger, forteller Lily Bandehy. Dermed kunne disse kvinnene forsvinne sporløst. Veggene vi snakker om er metertykke vegger av leire. Ofte endte disse kvinnene sine liv der i «veggen» som resultatet av æresdrap.Æresdrap forekommer i enkelte land som en del av en «kultur», noe enkelte kan dra med seg over til sine nye hjemland. Også her i Norge har vi sett eksempler på såkalte æresdrap, mener Lily Bandehy, og understreker at denne kulturen ikke bare er nedarvet i hennes eget hjemland, Iran, men også i andre land med tilsvarende tradisjoner, som i Saudi Arabia, hvor slike drap kan kamufleres som drukning.- Kvinner i mange land skriker, men vi hører ikke, sier Lily Bandehy, hvis hjerte blør for disse kvinnene. OpprørskHun har alltid stått opp for urettferdighet.- Barna mine kaller meg opprørsk, ler hun. Selv anser hun sin vedvarende opprørske side som resultatet av en forpliktelse.- Jeg bor i Norge. Jeg beundrer Wergeland og demokratiet, men jeg har en plikt også overfor andre mennesker, som ikke er like heldige, sier kvinnen som kom til Norge som politisk flyktning i 1988.Hun anser seg forpliktet til å skrive om de kvinnene som støpes inne, som blir steinet, som blir druknet.- Jeg var ikke stille under sjahen, jeg var ikke stille under Khomeini, og nå sitter jeg her.Og her, det er på en populær kafé på Sankthanshaugen, i nabolaget til Lily Bandehy, skjønnlitterær debutant, med én tidligere publikasjon på CV-en; selvbiografien – eller dokumentaren – fra 2003: Jeg kommer fra Iran.Tydeligere utenfraEtter den første boka var det flere landsmenn som trakk seg litt tilbake. I verste fall inntok enkelte en fiendtlig holdning. De mente hun snakket negativt om hjemlandet.- Men jeg snakker ikke negativt om landet mitt. Jeg snakker negativt om religionen, understreker Lily, noe konservative islamister ikke tar så lett på. Hun får ikke rene trusler av typen «Jeg skal drepe deg», men det kan være ubehagelige telefoner. Den slags.- Kunne du ha skrevet disse bøkene hvis livet ditt hadde fortsatt videre i Iran?- Nei, ikke den første og ikke den andre, svarer hun. Og da mener hun både i betydningen å ha skrevet bøkene og i betydningen av å få dem publisert.- Når en kommer til et nytt land, ser en ting en tidligere har sett og opplevd, mye lysere og klarere. En ser urettferdigheten enda tydeligere utenfra. Da jeg var tretti år, pleide jeg å gå med aviser og kassetter med revolusjonære sanger. Jeg sto på barrikadene. Som 62-åring føler jeg at jeg har den samme oppgaven som den gang, bare på en annen måte. Nå sitter jeg trygt og skriver, med tekannen ved siden av pc-en.Tvi, tvi Tooji!I disse dager skal yngstesønnen, Tooji, opp til sitt livs styrkeprøve i Baku. Som Norges håp i Eurosong, stiller han først opp i semifinalen, og deretter – om alt går hans vei – videre til den store finalen. Intuisjonen forteller henne at han kommer til å vinne. Også Toojis brødre blir med på ferden til Baku, hvor Lily, i tillegg til å følge Toojis prestasjoner, også gleder seg intenst til gjensynet med sin søster, som hun ikke har sett på tretten år, og som tar turen fra Iran til Baku for å heie på nevøen Tooji – og for å se igjen sin søster Lily, som hun ellers bare får holdt kontakten med over telefon. Forfatter på si’Lily Bandehy har full jobb ved siden av forfatterskapet. Etter at hun kom til Norge, utdannet hun seg som psykiatrisk sykepleier. Som eneforsørger til tre sønner, lot hun drømmen om å bli lege vike. Hvordan får hun tid til å skrive i tillegg til jobben?- TV ser jeg ikke på, bortsett fra Urix og enkelte nyhetssendinger. Jeg begrenser meg på mange områder for å frigjøre tid til å kunne skrive.Stoffet til romanen Ei slette av valmuer begynte hun å samle etter at den første boka var ute. Langsomt kom historiene om «jentene i veggen» til henne, og rundt 2010-2011 var hun endelig ordentlig i gang.- Arbeidet innenfor psykiatrien og arbeidet med bøkene, er det som to atskilte verdener?- Nei. For i psykiatrien ser en mennesket helt nakent, uten maske. Alt vi ser der, er helt sant. Å se deres lidelser lærer meg mye, sier hun og forteller at jobberfaringene dro hun videre inn i boka da en av hovedpersonene, Henna, under press begynner å utvikle psykotiske trekk.- Der brukte jeg erfaringer fra mitt arbeid. Som jeg så ofte pleier å si; livet er en læringsanstalt, som en hage, hvor en plukker litt her og litt der.Skrivingen gir livet meningI november fyller hun 63. Nærmer seg pensjonsalderen. Og trives helt utmerket med det.- Noen blir gjerne mer konservative med alderen. I mitt tilfelle er det motsatt. I Iran sa jeg hva jeg mente, men jeg var alltid redd for barna, og hvilke konsekvenser ting kunne få for dem. Nå har jeg ingen andre å være redd for. Jeg er fortsatt like glad i barna mine, men de er voksne nå. Jeg kan bruke tiden min som jeg vil. Jeg kan skrive og gjøre som jeg vil. Det gir livet mening. Skrivingen har så mye verdifullt å tilføre livet mitt. Jeg har alltid noe å glede meg til og noe å glede meg over.­- Hva om du skulle gå tom for ideer?- Nei, nei. Jeg går aldri tom for noe å skrive om. Nå holder jeg på med min tredje bok. Det blir en dokumentar, i likhet med min første.En fjerde bok er også på trappene. En roman om en norskfødt narkoman.- Ok, jeg blir eldre. Hendene mine kan bli skjelvende. Men jeg vil fortsatt ha noe å gi, gjennom pennen, noe å gi kvinnene i Iran, i Midtøsten eller til undertrykte kvinner andre steder.- Så det er ingen katastrofe for meg å bli pensjonist, ler hun, – jeg blir ikke arbeidsløs.