Synliggjør eldres ressurser og utviklingsmuligheter i arbeidslivet.

Ny forskning:

Lav ledighet en årsak til lav mobilitet

- Så lenge folk trives og økonomien går godt, er lav mobilitet greit, sier Fafo-forsker Tove Midtsundstad.

Av Tora Herud, 28.02.2017 10:56

Lav ledighet en årsak til lav mobilitet
- Livslang læring med en realistisk finansieringsordning tror jeg er viktig, sier Tove Midtsunstad.

OECD-studien «Ageing and Employment Policies: Norway 2013. Working better with Age», vurderte norske senior-arbeidstakeres mobilitet som lav. Fafo i samarbeid med Samfunnsøkonomisk analyse AS har undersøkt hva dette betyr. Svarene fins i rapport nr. 52-2016 og i notatet: «Seniorers mobilitet på arbeidsmarkedet».
- Mobiliteten synker med alderen, og vi har lavere mobilitet i Norge enn i andre europeiske land, noe som skyldes lavere ledighet. I rapporten konkluderer vi med at så lenge folk trives og økonomien går godt, er det greit. Lav mobilitet er først og fremst et problem ved omstillinger, om vi ikke klarer å kanalisere de ledige inn i annet arbeid. At få finner nytt arbeid kan handle om aldersdiskriminering og om hvor omsettelig den enkeltes kompetanse er. Eldre arbeidstakere har gjerne mye realkompetanse, men det verdsettes ikke alltid av potensielle arbeidsgivere. Dersom en person har en utdanning og en identitet knyttet til et spesielt yrke, er det heller ikke så lett å skifte til noe helt nytt. I Norge bor vi dessuten spredt. Vi eier boligene våre og har ektefeller/partnere som jobber. Vi er knyttet til stedet vi bor og dem som er der - familie og venner - og da er det ikke bare å flytte. Likevel, folk er ikke mer mobile i byene enn de er utenfor, sier Fafo-forsker Tove Midtsundstad.

Hva påvirker mobiliteten?
Hun mener ulike lovreguleringer påvirker hvor mobile seniorene er.
- For det første, vi har et sterkt stillingsvern og aldersgrensene i arbeidsmiljøloven gir de fleste en mulighet for å fortsette i jobben til 72 år. Det gir høy jobbtrygghet, men reduserer mobiliteten. Det kan også gjøre arbeidsgivere mer tilbakeholdne med å ansatte 50-åringer, men det vet vi ikke. Samme argumentasjon kan dessuten benyttes om en 30-åring, som også godt kan bli i samme jobben livet ut, og dermed blir enda mer kostbar, om det skulle være en feilansettelse. For det andre, har vi nye regler for midlertidige ansettelser, som regjeringen hevder vil gjøre det lettere å komme inn i arbeidslivet, også for seniorer. Internasjonal forskning tyder imidlertid ikke på det, og antallet midlertidige har økt etter at lovendring trådte i kraft. For det tredje, er det retten til redusert arbeidstid fra 62 år, retten til tilrettelegging på grunn av alder og en ekstra ferieuke fra 60 år, som alle hevdes å gjøre eldre mindre attraktive på arbeidsmarkedet. Det er likevel ingen forskning som dokumenterer en slik effekt, og det er bare ferieuka som er et absolutt påbud. Det finnes derfor ingen lovpålagte særordninger i norsk arbeidsliv som påviselig gjør det ulønnsomt å ansette eldre arbeidstakere, sier Midtsundstad.
Andre særordningene som ofte nevnes i debatten er ikke lovpålagte, men noe arbeidsgivere selv har gått med på gjennom avtaler, eller frivillig har innført som en del av seniorpolitikken.
Hun nevner også noen trekk ved de ulike pensjonssystemene som gjør det ugunstig å bytte jobb seint i livet, som at bare halvparten av de private bedriftene har AFP-ordningen og at man ikke har en bred kollektiv tjenestepensjonsordning i privat sektor, samt at ordningene i privat og offentlig sektor er svært ulike.
- Samtidig ser vi at arbeidstakere ikke egentlig synes å ta hensyn til pensjon når de flytter på seg. Andre forhold synes å være viktigere. Det kan derfor være at man legger mindre vekt på pensjonen enn vi tror. Vi vet også at mange har begrenset kunnskap om pensjonsordningene.

Sjeldnere jobbytte mellom sektorer
De største folkeforflytningene i Norge har gått fra bygdene til byene, eller vært flyttinger når hjørnesteinsbedrifter er lagt ned.
- I Norge bytter ikke folk jobb mellom offentlig og privat sektor i samme grad som i mange andre land. Dette er påvirker også mobilitetsnivået. Det skyldes at en god del utdanninger nesten bare etterspørres av offentlig sektor, som blant andre lærere, sykepleiere og helsefagarbeidere, og vi har relativt få private sykehus, sykehjem og skoler i Norge. I tillegg kan pensjonene spille inn for noen..
- Økonomiske konjunkturer og etterspørsel etter varer og tjenester påvirker behovet for arbeidskraft i ulike næringer, og dermed også hvilken kompetanse som etterspørres. I dag er det for eksempel mange med oljekompetanse, men færre som etterspør den. I undersøkelsen var det ikke så mange personer over 50 år som hadde erfaring med jobbytte. De fleste trivdes og ville bli i sitt nåværende arbeid, sier Tove Midtsundstad.
Andre undersøkelser viser da også at de fleste eldre arbeidstakere har det slik. Nedbemanning synes å være en av de viktige grunnene til at folk flytter på seg.
Hva motiverer til jobbskifte?
Selv om mange trives i den jobben de har og ønsker å bli der, er det også dem som velger å bytte jobb og hvem er de?
- Det å gå lei av en jobb, kan bety noe. Eller at jobben endres på en måte du ikke liker. Lærerjobben for eksempel, der kan krav fra elever og foreldre eller krav til rapporteringsrutiner føre til at lærere går lei og får lyst til å bytte jobb. Forholdet til kolleger kan binde deg til jobben, mens kontakt med andre virksomheter gjennom jobben kan bidra til skifte. Så er det noen som mener at de som ikke mestrer jobben av helsemessige eller kompetansemessige årsaker, bør bytte jobb. Men hvor lett er det for dem? spør Fafo-forskeren. Hvis nåværende arbeidsgiver ikke finner en attraktiv, hvorfor skal da en annen gjøre det da?
Dårlig relasjon til ledelsen er også en viktig grunn til at noen flytter på seg, dersom de kan.
- Kjedsomhet, manglende verdsetting, hvis du føler at ingen setter pris på deg. Noen går også lei og kan ha nytte av å prøve noe annet – mens andre alltid er på let etter nye utfordringer, og skifter ofte. De er likevel unntaket, da jobbtrygghet for de fleste verdsettes høyt.

Arbeidende pensjonister
Etter fylte 60 år øker mobiliteten blant dem som er i arbeid.
- Her vet vi ikke årsakene ennå. Men trolig skyldes det særaldersgrensene og de bedriftsinterne aldersgrensene, som gjør at enkelte må forlate jobben sin tidligere enn de ønsker. Og for å fortsette i arbeid må de da finne ny arbeidsgiver, eller bli konsulenter og selge tjenestene sine. I tillegg kan det være at en del av dem som tar ut pensjon tidlig, som ser det som en mulighet til å skifte til en mindre krevende jobb. I alle fall er det relativt mange etter passerte 60 som skifter fra å være ansatt til å bli selvstendig, eller skifter fra en fulltidsjobb til en deltidsstilling et annet sted.
- Men er høy mobilitet alltid gunstig? spør Fafo-forskeren og svarer:
- Ikke nødvendigvis. Men når noen mister jobben, har vi i Norge store lekkasjer til uføretrygd. Vi fikser ikke den vekslingen helt. Det er uheldig. Det kunne vært flere alternativ til dette, og livslang læring med en realistisk finansieringsordning, tror jeg er det viktigste. Men det å få et anerkjent system for dokumentasjon av realkompetanse er også viktig. Vi har stor omsetning av bedrifter i Norge – de kommer og går. Da må vi også ha et godt system som ivaretar folk mellom jobbene og, ikke minst, klarer å kanalisere dem over i annet arbeid, sier Tove Midtsundstad.

E-post
x