Lisen er en god lærer for oss.

Beata og Yolanta er begge sykepleiere med spesialisering fra Polen. Parvaneh og Tahereh kommer fra Iran og arbeider som pleieassistenter. Denne dagen er det morgenstell som står på timeplanen.– Kan do båye armen? leser Parvaneh høyt.– Do er noe annet, det heter du, retter læreren, og viser elevene hvordan de skal forme munnen for å få riktig u-lyd. Så gjør hun det samme med ordet bøye.– Du, du, du, bøye, bøye, bøye, gjentar Parvaneh.Ideen til ”Norsktimen” kom fra Edel Johanne Børslett, spesialrådgiver i avdelingen for helse og omsorg i Bærum kommune. Ønsket var å bedre kommunikasjonen mellom pleiere, beboere og pårørende. Konsulent Harald Reid Waugh i pleie- og omsorgstjenesten spurte Lisen Engh for ett år siden om hun kunne påta seg undervisningen på Stabæktunet. Det førte til at Engh nå skriver et kompendium finansiert av Bærum kommune, og som skal kunne brukes for norskundervisning på alle flerkulturelle arbeidsplasser i kommunen. Foreløpig er tre lærere i gang med opplæring i muntlig norsk og temaer som eldreomsorg, etikk og arbeidsmiljøloven,  for åtte til ti grupper fordelt på seks institusjoner.53 år og nyutdannet lærer.Lisen Engh var utdannet sekretær og med språkene engelsk, tysk og fransk, da hun i 1973 fikk i oppdrag å undervise flyktningbarn fra Chile i norsk. Så kom elever fra andre land. To år senere møtte hun den første analfabeten. Da viste det seg at det formelle kravet for å undervise analfabeter, var lærerutdanning.– Jeg var 50 år da jeg begynte lærerskolen. Tre år senere var jeg ferdig utdannet allmennlærer med migrasjonspedagogikk og norsk som andrespråk i tillegg, sier hun. Ja, og så hadde hun undervist på Bærum kommunale kveldsskole og skrevet boka ”Første bok på norsk” sammen med Gerd Manne, ved siden av.– Ferdig utdannet ble jeg invitert med på å starte opp et undervisningstilbud for fremmedspråklige jenter ved Rosenvilde videregående skole. Det skulle være så bra at foreldrene deres ville gi dem lov til å gå der, sier Lisen Engh.Tok AFP som 66-åring.Hun ble på Rosenvilde som lærer i 13 år, og mange jenter søkte i årenes løp hjelp eller en nødhavn hos henne. Men i 1995 sa Lisen Engh som 66-åring, takk for seg og tok AFP. – Jeg visste at jeg ikke ville være bare pensjonist, men mannen min hadde vært dement lenge, og nå kunne han ikke lenger være alene på dagtid, sier Lisen Engh. Året før, i 1994, hadde hun startet sitt eget Minor Forlag. – Andre forlag var lite interessert i å utgi lærebøker i norsk for analfabeter og andre minoritetsspråklige med liten skolegang, sier hun. Men i tillegg til å skrive bøker fikk AFP-pensjonisten så mange tilbud om å holde forelesninger rundt omkring i landet, at det året etter endte med en real skattesmell.”Norsktimen” på sykehjem er bare ett av flere undervisningstilbud 79-åringen arbeider med. Hun underviser også mødre i norsk på to tilbud organisert av Psykisk helsetjeneste for barn og unge i kommunen. Og en dag i uka får en eldre somalisk mor som pleier sin funksjonshemmede sønn, norskundervisning hjemme. Til sammen utgjør Lisen Enghs undervisningsoppdrag full stilling som spesialpedagog. Som om dette ikke er nok, arbeider hun en dag i uka fra hjemmekontoret sitt med et pedagogisk opplegg for en avis på åttende året.79-åringen vurdere å trappe ned.På Stabæktunet fortsetter undervisningen. Læreren har også solid erfaring som pårørende.– Hva sier dere hvis pårørende klager på at mor eller far ikke får godt nok stell? spør hun. – Jeg kan spørre om det skjer ofte, og jeg kan si at jeg vil undersøke det og se om vi kan gjøre det bedre, svarer Beata.– Fint. Det er viktig at vi møter de pårørende med en positiv innstilling, sier læreren. – Problemer skal løses, ikke låses, sier Lisen Engh. Igjen tenker hun på riktig uttale.– Lisen er en god lærer for oss, sier Beata og smiler.– Jeg lurer litt på om det kanskje er dumt å jobbe så mye. Kanskje reduserer jeg til tre dager med undervisning fra høsten av. Jeg vil ha litt mer tid til å skrive bøker og være på landet, sier hun. Det er særlig en bok om barndommen sin under okkupasjonen hun gjerne skulle skrevet for døtrenes barn, om ikke andre. Familie, venner og pus er også viktig.– Jeg er enebarn og ble født med feil kjønn og feil hårfarge, sier Lisen Engh, men som fortsatt har røde krøller, nå som hun kan velge fargen selv.