Livet er nå, ikke senere

I et åpent brev til kunnskapsministeren i Dagsavisen (november 2013) med tittelen ”En lærers glede”, forklarer han at denne gleden forutsetter tillit, faglig og pedagogisk selvutvikling og pedagogisk frihet. Eidsvåg ber i brevet om at ministeren setter i gang arbeid med en ny stortingsmelding og kaller den ”Tiltak for å stimulere arbeidsgleden hos norske lærere”. -Hvis arbeidsgleden tørker inn, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, da forsvinner overskuddet, gløden, humoren, plystringen i korridorene og sangen i timene”, skriver lektor Inge Eidsvåg.En solrik aprildag tar han imot seniorpolitikk.no på trappa til Nansenskolen på Lillehammer. Han ønsker velkommen inn og serverer kaffe med noe attåt under et pastellfarget maleri av byens egen kunstner, Jakob Weidemann.Står overfor en kriseEidsvåg har ikke noe enkelt svar på hvordan Norge skal klare å skaffe nok lærere i årene som kommer. 65.000 nye lærere er det behov for fram til 2030. Samtidig slutter hver tredje student på lærerutdanningen før fullført tid. -Det er en kjempekrise vi står overfor, og det finnes ikke noe fasitsvar. Her i landet har ikke læreryrket vært noe høystatusyrke slik det er i for eksempel Finland. Det handler om lønn og kompetanse, om hvordan skolen blir tatt vare på og om muligheter for utvikling, sier han.Han mener mange av de dyktige lærerne som snart går ut av yrket, var dyktige artianere som valgte å bli lærere og lektorer. Han er selv en av dem, med hovedfag i historie fra Universitetet i Trondheim. Etter studiene arbeidet han som lektor på Ringve gymnas, før han kom til Nansenskolen i 1978. Der han også var rektor i 12 år fra 1986.- Jeg gikk tilbake til lærerjobben for å få mer tid til å skrive bøker. I august fyller jeg 67 år, og fordi jeg fortsatt skriver bøker, går jeg av i stedet for å søke om to års permisjon. Ellers tar Nansenskolen godt vare på sine ansatte. Generelt mener jeg det betyr mye om vi kan beholde lærerne et eller to år ut over oppnådd pensjonsalder på 67 år, men mange slutter lenge før det, sier han.Så langt er det 11 bøker i rekken signert Inge Eidsvåg. En av dem har tittelen ”Læreren – Betraktninger om kjærlighetens gjerninger” og kom nettopp i 8. opplag.Byråkratiets – og teknologiens farerFrihetens vår 1946, året før han selv ble født, hadde gjort menneskene yre og optimistiske og det ble født nesten 71.000 nordmenn, mot 46.000 i 1939. Store barnekull skulle få år senere banke på skoleporten, og det måtte utdannes nye lærere, mange nye lærere, skriver han i Læreren.Noen mener at problemene i dagens skole skyldes at den er for byråkratisert og at elevene er på Facebook hele tiden.- Jeg tror det første er riktig, at skolene er byråkratisert. Antallet rapporter som skal skrives og skjemaer som skal fylles ut, øker. Mange klager over at de får for liten tid til elevene. Og dersom ny teknologi tar oppmerksomheten bort fra det menneskelige møtet, er det uheldig. Noen lærere opplever at teknologien blir alt for styrende – for ikke å si forstyrrende – for undervisningen. Her på Nansenskolen har vi PC-frie forelesninger, og jeg har inntrykk av at studentene setter pris på det. Konsentrasjonen blir bedre. Skolen må ikke byråkratiseres og teknifiseres mer nå, dersom den ønsker å beholde de eldre lærerne, sier Inge Eidsvåg. «Jeg forsøker hver dag å ha med meg noe nytt inn i klasserommet, noe jeg finner under forberedelsene kvelden før: et bilde, et musikkstykke, et redskap, et dikt, en ny måte å undervise om et kjent tema på. Det er ikke alltid jeg greier det, men jeg vet at den grå rutinen, vanens slapphet, er lærerens farligste fiende – lokkende ved sin lettvinthet, kvelende ved sin kjedsomhet,» skriver han i boka.- Vi møter menneskerEidsvåg er opptatt av at lærerne må ha nærhet til det de skal undervise om, og at etterutdanning og oppfølging er viktig.- Lærere må ha pedagogisk frihet og god tilgang på ny litteratur. Hvert møte med elevene skal tilføre dem noe nytt. At jeg som lærer er i pedagogisk utvikling, er viktig. Lærere må få gå på kurs, lese, skrive, reise og se, sier han. Men gjentar at det viktigste er å framheve gleden ved yrket og å være i faglig-pedagogisk utvikling.Selve hjertet i Nansenskolen er et innholdsrikt bibliotek. Der henger også et portrett av Fridtjof Nansen, malt av Erik Werenskiold. Et bilde skolen fikk i gave av tidligere statsminister Einar Gerhardsen sammen med bøkene hans, etter at skolen og biblioteket brant i 1987.- Det må gis frihet til å finne ut hva som passer best for den enkelte lærergruppen og den enkelte skolen. Jeg har vært opptatt av å oppnå tillitt, fra elever, foreldre, kolleger, rektor og politikere. Godt utdannede og faglig dyktige lærere må vises tillit. Der tilliten svikter, overtar kontrollen. Alt kan ikke måles og veies. Vi møter mennesker, vi produserer ikke pins, avslutter Inge Eidsvåg. I Læreren skriver han at elevene kommer til skolen med slektens arv og familiens kultur i bagasjen. Skolen skal danne mennesker som borgere av et demokratisk samfunn, med det ansvar og de forpliktelser det medfører. Og om lærerne: ”Et godt miljø blant personalet er en ufravikelig forutsetning for en god skole. Smilene, varmen, tilliten, omsorgen – dette er den luften alle ved en skole puster i. Et personale er alltid mer enn summen av enkeltindividene.Nansenskolendrives som en annerledes folkehøgskole, og er den eneste av sitt slag. Den ble stiftet som Norsk Humanistisk Akademi i 1938 og har navn etter fredsprisvinner Fridtjof Nansen. Skolen samlet mange av Norges ledende personligheter på tvers av partipolitikk og religiøse holdninger i kamp for menneskeverd og demokrati – midt i en tid preget av diktatur og voldsmentalitet. Kilde: www.nansenskolen.no