Mer realisme i seniorpolitikken

Men hvordan fungerer seniorpolitikken i praksis?Den varslede økonomiske nedgangen denne vinteren vil trolig vise forskjellen på seniorpolitikk i oppgangs- og nedgangstider. Helt siden Sigbjørn Johnsens kommisjon la fram forslag til en ny pensjonsordning der den såkalte arbeidslinjen legges til grunn, har norske medier applaudert alle tiltak som oppmuntrer folk til å jobbe lenger.Så har 2008 blitt et kriseår for mediene, og hva skjer?Jo, nær sagt alle mediebedrifter går ut med tilbud til sine ansatte om å gå av så tidlig som mulig. De store ord om eldre medarbeideres kompetanse er glemt. Nå gjelder det å kvitte seg med de eldste så raskt som mulig.Mediebedriftene er ikke de eneste, men de har i det minste ikke lagt skjul på hva de gjør. I andre bransjer kan bestemmelser om ansiennitet og andre forhold gjøre det vanskelig å si åpent at man helst vil kvitte seg med de eldste først.Forskjellen på flosklene om seniorenes betydning og den harde virkeligheten når nedbemanning gjennomføres, tilsier at vi bør ha et realistisk syn på mulighetene for å holde folk i jobb lenger.  Realisme i seniorpolitikken består blant annet i å akseptere at bedriftene i en nedbemanningsprosess foretrekker yngre fremfor eldre. I perioder med mangel på arbeidskraft fortoner mye seg annerledes, men også da er det behov for realisme.For det første kan det være greit å trekke et skille mellom de jobber yngre mennesker helst ikke vil ha og de jobber yngre mennesker ser en karrieremulighet i. Jeg liker ikke å gjøre det, men jeg tror en slik realisme er nødvendig. Først når vi erkjenner at det eksisterer et slikt delt arbeidsmarked, vil vi få tilstrekkelig realisme inn i seniorpolitikken.For å holde eldre lenger i jobber som yngre helst ikke vil ha, kan oppskriften bare være å gi fordeler til arbeidstakerne som står løpet ut, og vel så det. Det er den enkle delen av oppgaven.Vanskeligere blir det for de mange eldre som sitter og blokkerer karrieremulighetene for de yngre. Det er på dette området seniorpolitikken (og seniorene) møter de største utfordringene.Et gammelt ordtak sier at ” på seg selv kjenner man andre”. Jeg skal derfor avslutte med en beskrivelse av mine siste 25 år i et arbeidsliv som har vart i over 50.50 år gammel jobbet jeg som øverste leder for en rekke mediebedrifter. Selv om jeg sluttet av andre grunner, måtte jeg uansett ha trukket meg fordi jeg den gang mente det var feil å organisere norske mediebedrifter i konserner. Jeg hadde og har fortsatt den oppfatning at selvstendige mediebedrifter spredt utover landet ville vært best egnet til å ivareta medienes egentlige oppgaver. Og det er etter min oppfatning ikke i første rekke å tjene penger, slik filosofien bak konsernene er. Men realismen i et slikt synspunkt er dessverre ikke særlig stor i dagens samfunn.I årene mellom 50 og 62 jobbet jeg så som mellomleder (konkret: avdelingsredaktør) i landets største og viktigste nyhetsbyrå. Det gikk svært bra, men etter å ha ledet gjennomføringen av en betydelig omorganisering fant likevel bedriftens toppledelse ut at en 62-åring var i eldste laget til å være operativ leder. I stedet fikk jeg tilbudet (som så mange andre får) om å bli ”rådgiver” med samme lønn og arbeidsvilkår, roligere dager og ingen spesielle krav til innsats. Heldigvis forsto jeg at det ikke var veien å gå. I stedet ba jeg om å få gå tilbake til ”gulvet”. Jeg ønsket rett og slett å bli journalist slik jeg var det 40 år tidligere. Det var en realistisk beslutning. De neste årene ble en veldig positiv opplevelse, men så kom 67 års aldersgrensen og det kunne man vanskelig  gjøre noe med.Men jeg tilhørte de heldige som fikk et muntlig løfte om fortsatt å få jobbe som vikar. Og det løftet har bedriften holdt. Sammen med 25-åringer kan jeg fortsatt sitte rundt en desk og formidle nyheter fra politi, pressekonferanser eller åsteds- og ulykkessteder.I en alder av snart 73 år ble jeg for noen dager siden vekket og bedt om å gå på jobb. En tragisk brann hadde samme natt herjet en gammel bygård i Oslo sentrum. Da jeg kjørte hjem fra jobb 10 timer senere følte jeg den glede som bare meningsfylt arbeid kan gi.Ikke alle kan avslutte arbeidslivet slik jeg gjør, men heller ikke jeg hadde kunnet gjøre det uten evnen og viljen til å vise litt realisme.Einar Olsen er gjesteskribent på seniorpolitikk.no. Han har vært redaktør og journalist hele sitt voksne liv. Som 73-åring jobber han fortsatt som tilkallingsvikar på desken i NTB når det byr seg en mulighet.