Milliarder av kroner spart

IA-avtalen kom i stand som et virkemiddel for å få til et mer inkluderende arbeidsliv. Den består av to overordnede mål og tre delmål. Delmål 3 om å øke den forventede pensjoneringsalderen for personer over 50 år med minimum 6 måneder for perioden 2001 – 2009, er oppnådd. Et halvt år høres kanskje ikke mye ut, men ECON har regnet ut for Senter for seniorpolitikk (SSP) at samfunnet tjener mellom ni og 11 milliarder kroner i året på dette. Det er altså ikke snakk om småpenger. Men like viktig som pengene er et overordnet politisk mål om å øke antall eldre i arbeid år for år. I Norge har vi utnyttet arbeidskraftressursene bedre enn land lenger sør i Europa, blant annet gjennom at langt flere kvinner er i arbeid. Derfor har vi ikke den samme arbeidskraftreserven tilgjengelig som for eksempel Spania har. Det forventes at vi blir 50 millioner færre europeere fram mot 2050 og at gjennomsnittsalderen vil øke med nesten ti år, ifølge Berlin Institute for Population and Development, 2008. Det er i tillegg viktig å få fram at eldre representerer egenskaper og kvaliteter, med faglig og sosial kompetanse, som er viktig for et mangfoldig arbeidsmiljø. Dette fører til både kreativitet og produktivitet. I parfymebyen Grasse i Provence i Frankrike, er det den tause kompetansen, kvinner med lang erfaring, som lukter seg fram til kvalitet. Det er kompetanse som gir folk mulighet til å utføre jobben sin enten de er 57 år, 62 år eller mer. IA-avtalens delmål 3 er oppnådd, men betyr det at vi er kommet dit vi skal? Nei, vi er på vei, men vi er ikke framme. Å arbeide med holdninger i et arbeidsmiljø og ikke minst blant ledere, tar tid. For ledere er eldre arbeidstakere en gruppe de må investere i som framtidig arbeidskraft. Dette er holdningsmessig og atferdsmessig arbeid som tar mer enn åtte år. Vi har formidable oppgaver foran oss, og derfor er det viktig at delmål 3 beholder plassen sin, eller oppgraderes, når IA-avtalen reforhandles. Seniorpolitikken må prioriteres.