Når vil vi pensjonere oss? Og hvorfor?

Med avtalefestet pensjon (AFP) fikk norske arbeidstakere økte muligheter til å påvirke starttidspunktet for sin egen pensjonisttilværelse, en frihet som arter seg på forskjellig vis. Noen velger å gå av så snart anledningen byr seg. Andre vil bli. I vår tid, med mangel på arbeidskraft, blir det viktig å finne ut hva folk påvirkes av. Hva er det som veier tyngst for den enkelte arbeidstaker? Er det den ytre motivasjonen, som ligger i lønn og status? Eller er det den indre motivasjonen, som ligger i gleden en finner i selve arbeidet?-Både òg, sier Per Erik Solem ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Sammen med en gruppe forskerkolleger gjestet han nylig Norsk Psykologikongress, hvor de la fram ulike delfunn fra den store NorLAG-undersøkelsen under fellestittelen ”Psykologiske perspektiver på aldring og livsløp”. Per Erik Solem har sett spesifikt på spørsmål angående hvilket tidspunkt arbeidstakere foretrekker å gå ut i pensjon.  Det er ikke helt som mange tror, at samtlige av dagens seniorer gjerne slutter på dagen for å spille golf i Spania.Indre eller ytre motivasjon? En høy grad av tidlig pensjonering vil medføre klare ulemper for samfunnet som helhet. Organisasjonene taper fagkunnskap, og statens utgifter til pensjoner øker. Per Erik Solem ser behovet for et krafttak for å få seniorer til å stå i arbeidslivet, og da blir det viktig å finne ut av årsakene bak valgene. For noe synes klart; det er rom for å påvirke seniorenes ønsker i så måte.-Indre motivasjon, det vil si interesse for jobben, synes mer robust enn ytre motivasjon, altså penger. På kort sikt kan økonomiske insentiver ha umiddelbare effekter, men det som vil ha mest virkning på lang sikt, er å skape mer interessante jobber, sier han.Hele NorLAG-undersøkelsen omfatter 5.600 personer i alderen 40-79 år, hvorav 3300 yrkesaktive. Planen er å følge deltakerne gjennom hele tjue år, og er slik en undersøkelse som vil kunne avtegne mange interessante tendenser og utviklingstrekk. Solem har i sin undersøkelse benyttet en tverrsnittsundersøkelse fra 2002. Denne viste at snittet av yrkesaktive i alderen 40-69 ville velge å gå av når de var 61,4 år – om de fikk velge helt fritt. En sammenlikning med MMI-tall fra henholdsvis 2003 og 2007 viser en jevn stigning, via 61,6 år (2003) til 63 år i 2007. Dette er oppløftende lesning for alle som ønsker å ha seniorene i sitt brød lengst mulig. Brytes tallene ned, forskjønnes bildet ytterligere, siden preferansene for når en kunne ønske å pensjonere seg, forandres med alderen. Mens femtiåringene ser for seg at de vil gå av når de runder seksti, så forskyver den ønskede pensjonsalderen seg med årene. -Vi ser en tydelig siste knekk i kurven når folk nærmer seg midten av sekstiårene. Mye tyder på at ambivalensen melder seg når sannhetens øyeblikk rykker innpå, sier Solem. Når drømmen om den frie pensjonisttilværelsen kan bli virkelighet, kan også angsten for det ukjente melde seg.Hvem vil fortsette? Blant yrkesaktive mellom 40-61 år oppgir mer enn halvparten at de har tenkt over saken. Denne gruppen deler seg så igjen i to; den ene halvparten ønsker å stå i jobben, mens resten vil slutte  så snart de kan. Selv når en går på 61-åringene er det så mange som fire av ti som ikke har bestemt seg for når de vil pensjonere seg.- Hvem er det så som ønsker å fortsette?-Akademikere, folk som jobber med administrasjon eller ledelse, og folk innenfor primærnæringene. Spørsmål om helse slår også ut her. De som ønsker å fortsette i jobben oppgir å ha enten god eller meget god fysisk helse og god psykisk helse.-Og hva er det som skal til?-At en er interessert i jobben sin betyr avgjort mest! Over halvparten svarer at det er interessen for arbeidet som gjør utslaget, forteller han. Under 30 prosent oppga mer økonomiske motiver, som ønsket om å beholde inntekten (28%) eller å tjene opp høyere pensjon (22%). Kvinner og menn I deler av undersøkelsen blir kjønnsforskjellene tydeligere enn ellers. Kvinnene scorer høyest når de blir bedt om å angi hvor viktig de opplever jobben å være. Noe som også ga tydelig utslag for kvinner – især for dem mellom 60 og 69  – var spørsmålet om de burde ha brukt mer tid på inntektsgivende arbeid. Også her scoret kvinnene jevnt over høyest. Det samme gjelder ønsket om å tjene opp flere pensjonspoeng, som slo sterkest ut for kvinner og andre med lite utdanning. -Hvilke gulrøtter frister hvem?- Mer selvbestemmelse frister mest for kvinner og for dem som oppgir å ha en partner. Mindre belastende arbeidsoppgaver frister mest for folk med dårlig fysisk helse. Mer interessante arbeidsoppgaver frister mest for dem med god mental helse, mens høyere lønn frister mest dem med dårlig mental helse eller som mistrives, for eksempel i jobben, sier Per Erik Solem.