– Nei, jeg tenker ikke på på pensjonsalder.

Det er nøyaktig 15 år siden Mujezinovic landet på Fornebu flyplass sammen med kona og to barn i tenårene. Krigen i det tidligere Jugoslavia hadde drevet familien på flukt fra hjembyen Banja Luka i Bosnia Hercegovina sammen med ti-tusenvis av andre. Han var 51 år og hadde forlatt leiligheten med alt de eide og Jelsingrad stålstøperi med 1.300 ansatte, der han hadde vært toppsjef.- Jeg begynte der som nyutdannet sivilingeniør og avanserte til toppsjef. På slutten var jeg direktør for utvikling, forskning og investeringer, sier Sead Mujezinovic.Første møte med Norge.Fra Fornebu gikk turen videre til Tannum mottakssenter for asylsøkere, deretter til mottaket i Lillestrøm tidligere kvinnefengsel.- Vi fikk vite at vi skulle videre til et sted som het Frogner, og ble svært overrasket over å få bo på Frogner hotell i et sentralt og vakkert område av Oslo. Deretter ble vi flyttet til en leilighet i Skovveien sammen med to andre familier. Vi begynte med en gang på norskkurs på Rosenhof voksenopplæringssenter, og jeg fortsatte med norsk på universitetet, der jeg tok eksamen året etter. Jeg visste at språk er makt og kunne åpne dører for meg, sier han.Familien hadde mistet alt de eide, men visste at ingen kunne ta fra dem kunnskapene de hadde med seg. Ungene ble oppmuntret til å tenke på utdanning, og ikke krig. I dag er datteren lege på Ullevål sykehus, sønnen er doktorgradsstipendiat ved Arkitekthøgskolen i Oslo og kona er i fast jobb som arkitekt. Men hva skjedde med far? Trekk pusten.Søkte 80-90 jobber i året.Året etter ankomsten til Norge, i OL-året 1994, flyttet den bosniske familien til en leilighet på Sogn ved Ullevål stadion.- Jeg begynte å søke jobber samtidig som jeg arbeidet 25 timer i uka som frivillig på Sogn frivillighetssentral. Så fikk jeg jobb som vaktmesterassistent på Nordberghjemmet sykehjem. Jobben var et sysselsettings- og opplæringstiltak kalt Kaja-prosjektet. I denne tiden søkte jeg 80-90 jobber som sivilingeniør i året, men ble ikke innkalt til et eneste intervju, sier Sead Mujezinovic. I fire måneder reiste han og kona daglig til Sarpsborg for å gå på lederkurs for innvandrere.I 1997 fikk han jobb som lagerarbeider i Hakon Distribusjon på Skårer utenfor Oslo, og ble der i fire år. I denne jobben hørte det med å jobbe to dager i uka på fryselageret i minus 40 grader. – Å jobbe er den beste medisinen, ellers mister man selvrespekten. Men mens jeg var på Skårer sendte jeg et personlig brev til konsernsjefen i Elkem. Det førte til at jeg fikk jobb på timebasis som prosjektleder, med å etablere Elkem i markedet i det tidligere Jugoslavia. Jeg kombinerte de to jobbene ved å søke om permisjoner på Skårer og å arbeide i feriene, sier Sead Mujezinovic. Han holdt foredrag, oppsøkte bedrifter og fikk Elkem til å støtte kongresser.- Men ultranasjonalister i hjemlandet mitt ville ikke handle med meg, og en nordmann overtok jobben, sier han. På samme måte er han blitt avvist når han har forsøkt å besøke Jelsingrad stålstøperi. Banja Luka er i dag en etnisk renset by, og de som måtte flykte ønskes ikke velkommen tilbake.Fortsatte å søke jobber.I 1999 fikk Sead Mujezinovic napp på en jobbsøknad til NHO i Oslo og Akershus. NHO samarbeidet med daværende Aetat i et ettårig prosjekt om en fadderordning for innvandrere. – Målet med prosjektet var å få plassert innvandrere i arbeidslivet og jeg skulle lede dette. Jeg besøkte 80 bedrifter og ba om tiltaksplasser for høyt utdannede innvandrere. 52 personer fikk jobb, sier han. Men da året var omme sto han selv igjen uten.- Jeg gikk tilbake til Hakon distribusjon, men fortsatte å søke andre jobber. Mange bedrifter svarte ikke engang på søknadene. Når jeg spurte om hvorfor, svarte de at de ikke hadde kapasitet, sier den tidligere toppsjefen. Det gikk ut over helsen, og en dag falt han ned to og en halv meter på lageret og skadet ryggen.- Skaden ble regnet som arbeidsulykke. Jeg ble sykmeldt i ett år og kom deretter på attføring. Høsten 2006 ble jeg kontaktet av NAV som anbefalte meg et jobbsøkerkurs. Der lærte jeg å skrive søknader igjen. Jeg sa ja, for jeg mener det er viktig å vise at man er aktiv, sier han og ler godt.Teknologisk Institutt (TI) åpnet døra.Kurset var ikke forgjeves. Mujezinovic er en av de rundt 1.500 som var med å redusere arbeidsledigheten blant personer med innvandrerbakgrunn til 10.092 i fjor. Det takker han Anita Hansen i TI for. – Sead Mujezinovic har nødvendig grunnkompetanse som ikke så mange på hans avdeling har. Men han viste også stor entusiasme, noe som var medvirkende årsak til ansettelsen, sier Anita Hansen. Hun innkalte 64-åringen til jobbintervju, og han får ikke rost henne nok.- Hun er ambisiøs og korrekt. Jeg ble ansatt med en prøvetid på seks måneder. I løpet av denne tiden besto jeg testene og fikk den nødvendige godkjenningen for å bli akkreditert til å undersøke metaller, sier Sead Mujezinovic, med tittel laboratorieingeniør innen materialteknologi. Han viser fram metalldeler fra fly, som han undersøker kvaliteten på for sveisere ved Oslo Lufthavn. TI samarbeider nært med bedrifter innen forsvars-, fly-, romfarts-, offshore-, elektronikk, mekanisk- og telecom-industrien. På området materialteknologi tilbyr bedriften rådgivning, opplæring, prøving og analyser.- Teknikken har utviklet seg i årene som er gått, men jeg har fått nødvendig opplæring. Jeg liker å jobbe og har kunnskap som kommer til nytte, sier han fornøyd.Dagen før vi møttes feiret Sead Mujezinovic sin fars 99-årsdag på Lillo sykehjem med fire generasjoner til stede. Barnebarnet Eira ble født i mai.