Pensjonisttilværelsens uutholdelige letthet

I ”Et dukkehjem” lar Henrik Ibsen en av personene si: ”Jeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle mine levedager, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har vært min beste og eneste glede”. Liknende utsagn finner vi hos Hamsun og mange andre kjente forfattere, men ikke hos dem som i dag skriver romaner.Foran Arbeiderpartiets landsmøte i 1961 forsøkte AUF-lederne Bjartmar Gjerde og Reiulf Steen å få partiet til å programfeste en allmenn folketrygd etter svensk mønster. Det gikk ikke, LO var imot de unges forslag. Men hvorfor var LO imot? Svaret het Fellesordningen for Tariffestet Pensjon (FTV) som arbeidsgivere og arbeidstakere var blitt enige om året før. Denne ordningen er en studie verdt fordi den viser hvordan fagbevegelsen den gangen så på verdien av å arbeide, mens etterfølgerne  både i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen er blitt mer og mer opptatt av å arbeide mindre og mindre. Signalet ble gitt av AUF i 1961, og i årene etterpå krevde nye generasjoner at det gamle skillet mellom pensjon og trygd skulle viskes ut. Oppslutningen om en velferdsstat er blitt bredere og bredere og ingen er imot denne utviklingen i dag.Men hvordan er det gått med holdningen til det å arbeide? I FTV ble det slått fast at pensjonen skulle gis i tilknytning til arbeid, og ikke til alderstrygden som alle mottok når de ble 70.  De samme som i 1954 fikk grunnlovsfestet retten til arbeid ønsket å føre denne retten videre. Både unge og gamle, friske og handikappede skulle ha rett til et arbeid og deretter en ekstra pensjon. ”I hammeren bor liv og brød”, skrev Johan Falkberget.”Den mannen ber tyngste børi som ingen har å bera”, skrev Jan-Magnus Bruheim.Synet på arbeid var kort og godt et annet enn hos dem som i dag ser som sitt fremste mål å gå av med pensjon når de fyller 62 år. ”Sliterne”, sier man i LO nå. Det ville kanskje være en idé for Roar Flåthen å lese sin egen organisasjons historie.Vi går inn i en periode der retten til en stadig bedre pensjon vil prege den politiske diskusjonen. I den debatten vil vi neppe høre disse ordene fra den franske forfatteren og filosofen Francois Voltaire: ”Jo eldre jeg blir, jo viktigere blir det for meg å arbeide. I det lange løp blir det den store gleden som erstatter livets illusjoner”.Heller ikke britiske Anita Roddick som grunnla Body Shop med utsagnet: ”Å arbeide er morsommere enn å more seg”, vil være blant de siterte når den nye folketrygden skal vedtas av Stortingets kommende gullpensjonister.Retten til en god pensjon for alle er viktig, men retten til et arbeid for alle er enda viktigere. Alder og handikap er selvsagt noe man må ta hensyn til, men ikke slik det gjøres i dag: ved  frivillig eller ufrivillig utstøting fra det ingen ringere enn Johan Wolfgang von Goethe omtalte slik: ”Ingen velsignelse er så stor som arbeidets, og bare det menneske som har arbeidet hardt hele sitt liv, kan si : ”Jeg har levd.”Einar Olsen er gjesteskribent på seniorpolitikk.no. Han har vært pressemann hele sitt voksne liv. Som72-åring jobber han fortsatt som journalist på desken i NTB når det byr seg en mulighet.