Sekstiårsangsten!

I mange år har jeg brukt både arbeidstid og det meste av fritida på fagbevegelsen. Jobben er min eneste hobby, sier mange, og jeg kan nesten si det samme. Det er både et privilegium og en forbannelse. På den ene sida har jeg en meningsfylt jobb som gir meg store gleder. På den andre sida mister jeg både jobb og viktigste hobby den dagen jeg pensjoneres.Mange ble derfor overrasket da jeg informerte om at jeg ville gå av som forbundsleder neste år i en alder av seksti. Men jeg tror det er klokt å trappe ned. Man bør gi seg mens det ennå er morsomt, sa jeg i et intervju. Og jeg mener det. Mye ved min jobb er utrolig spennende, men det omfatter ikke lenger de mange reisedøgnene, de dårligste av hotellsengene, og en del lange og rituelle møter. Jeg vil gjerne jobbe, men da med noe annet.Noen har prøvd å overbevise meg om at jeg er uunnværlig som leder i Transportarbeiderforbundet. Tøv, sier jeg da. Kirkegårdene er fulle av uunnværlige mennesker, og verden går faktisk videre. Av og til må vi minnes på at det er slik. Rundt meg har jeg dessuten dyktige mennesker som er vel kvalifisert til å overta. Yngre enn meg er de også!Men så er det dette med nedtrappingen. Jeg har snakket med mange som sliter de siste årene før de pensjoneres, som ikke helt henger med, eller som føler seg overflødige. Samtidig har jeg sett gode eksempler på at når forholdene legges til rette, velger mange å fortsette. Det er et arbeidsgiveransvar og et spørsmål om god ledelse.For mange år siden jobbet jeg i en bedrift som nå heter Schenker. Fortsatt har jeg kontakt med noen av mine tidligere kolleger. Og jeg blir glad når de forteller at de har fått mulighet til å fortsette ut over AFP-pensjonsalderen. Faktisk skal det ikke så mye til. For noen er det nok at de får mulighet til å jobbe dagtid i stedet for et mer belastende skiftarbeid. Andre må kanskje også få noe redusert arbeidstid. Til gjengjeld får bedriften gleden av å beholde erfaren og stabil arbeidskraft.Jeg er i den heldige situasjonen at jeg kan fortsette i yrkeslivet. Og fra neste år skal jeg i større grad jobbe bare med ting jeg synes er morsomt. Sekstiårsangsten slipper taket!Om forfatteren: Per Østvold er ny gjesteskribent for seniorpolitikk.no. Han er født i 1949 og er leder i Norsk Transportarbeiderforbund, sitter i LOs Sekretariat, og har en rekke tillitsverv i internasjonal fagbevegelse. Han er også medlem av sentralstyret i SV.