Seniorkvinner med ikke-vestlig bakgrunn, taper

Mange av kvinnene som kom til Norge som førstegenerasjons innvandrere, er ikke blitt integrert i det norske samfunnet, har ikke fått vite om sine rettigheter i Norge og ikke minst, de har ikke lært norsk. Geografisk sett har disse kvinnene bodd i Norge, men mentaliteten er som der de kom fra. Det betyr at deres hjemlige forhold og kulturelle rollefordeling skaper enn situasjon som hindrer dem i å bli kjent med norske lover og regler. Mange kvinner har jobbet eller jobber i sin manns-, brors-, eller onkels butikk, restaurant eller andre type forretninger. De har ansvar for hjemmet sitt og barna, samtidig som de er gratis arbeidskraft for det mannlige familiemedlemmet som eier forretningen. Kvinnene arbeider ofte over 10 timer i butikken eller restauranten daglig, men de er ikke registrert som arbeidstakere, betaler ikke skatt og de mangler pensjonsordninger. De jobber uten noen rettigheter og uten å vite om at det finnes slike. For kvinnene er det en plikt å hjelpe mannen, når han krever det. Når kvinnene nærmer seg senioralderen har de fått mange fysiske skader i form av ledd- og muskelsmerter. De har dårlig økonomi, og når de klager over smerter blir de ofte avvist av mannen sin. Det finnes tilfeller der mannen har reist til hjemlandet og giftet seg med en yngre kvinne, eller han har fått seg en elskerinne, mens kona sliter med depresjon og håpløshet. For to år siden snakket jeg med en 28 år gammel kvinne fra Tyrkia, som jobbet i sin manns butikk. I løpet av samtalen vår kom jeg til å spørre henne om hun fikk fast lønn. Svaret var nei. Så spurte jeg henne om hun hadde noen pensjonsordning, og hun svarte meg med å spørre: ”Hva er pensjon?” Kvinnen hadde jobbet seks år i sin manns butikk uten å vite noe om dette. Hun sa at hun ikke har tid til å lese aviser eller å sette seg inn i det norske lovverket. Samtalen vekket en interesse hos meg, og jeg har etterpå forsøkt å snakke med andre kvinnelige innvandrere i andre butikker og på restauranter. Jeg har spurt dem om hva slags pensjonsordninger de har, men opplever at dette er et ukjent begrep. To år senere traff jeg den samme unge kvinnen fra Tyrkia på en uterestaurant. Denne gangen fortalte hun at hun fortsatt ikke hadde noen pasjonsordning, men ”mannen hennes hadde lovet henne hun kanskje skulle bli medeier i butikken”. Dette er dagens situasjon for en kvinne på 30 år. Hvordan er situasjonen for andre førstegenerasjons innvandrerkvinner fra land som Somalia, Pakistan eller Libanon, land som har en mannsdominerende kultur? De som jobbet eller jobber gratis i hele livet i ulike foretninger og aldri blir registeret som arbeidstakere, som ikke betaler skatt eller har en pensjonsordning, de er store tapere i vårt samfunn. Disse kvinnene sviktes av den norske staten og av norske politikere. Hva kunne vært gjort annerledes? Kunne ikke myndighetene i det minste ha kartlagt og registeret de kvinnene det gjelder og krevd at arbeidsgiveren deres sørget for skikkelige arbeidsforhold, slik at de kunne ha fått rettigheter og pensjonspoeng som andre arbeidstakere? Mange av kvinnene har vært i Norge i over 40 år og snakker fortsatt ikke norsk. De kan ikke lese en eneste avis, og de er ikke klar over rettighetene sine. De har tatt alt husarbeidet og ansvaret hjemme, og de har jobbet gratis i mannens butikk. Som eldre sitter de med fysiske smerter og depresjoner, dårlig økonomi og menn som ser dem som en belastning, mens barna må ta seg av dem. Norske myndigheter ser ikke disse kvinnene og lar dem leve med sine lidelser, fordi de respekterer andres kultur. Men slik norsk snillisme koster mye for kvinnene det gjelder. Kvinnene har vokst opp med en kultur der de skal adlyde og hjelpe mannen sin. Det er kvinnen som tar alt husarbeidet og det er et nederlag for mannen hvis han må hjelpe henne. Det er hun som skal føde barna, oppdra dem, ta seg av de syke og eldre i familien og arbeide gratis i mannens foretning, uten ferie, uten fast lønn, uten å være registrert som arbeidstaker, uten å være fagorganisert og uten å ha en pensjonsordning. I uformelle samtaler snakker kvinnen om at mannen har butikk eller restaurant. De sier ikke at vi har en foretning eller butikk. Kvinnene er ikke medeiere, og vil slite når de blir eldre. Rapporten ”Helseprofil for Oslo 2002” i regi av Folkehelseinstituttet, viste dette. Den var basert på en stor helseundersøkelse i Oslo kommune, hvor et stort representativt utvalg av den voksne delen av befolkningen deltok. Undersøkelsen viste tydelig hvordan variabler som kjønn, alder, bosted, utdanning, yrkemessige situasjon og fødeland har innflytelse på helsetilstanden. Undersøkelsen viste også at innvandrerbefolkningen har dårligere helse enn den befolkningen som defineres som etnisk norsk, og at det er stor forskjell på helsen til personer bosatt i Oslo vest og personer bosatt i Oslo øst, i tillegg til forskjeller mellom kjønn, som at voksne kvinner har mer smerter enn voksne menn. Undersøkelsen viste oss i tillegg at andelen mennesker som nettopp identifiserer sine lidelser som smerter, er langt høyere i de østlige delene av byen som i de vestlige. Den viste at 48 prosent av alle godt voksne kvinner bosatt i indre Oslo øst forteller at de har smerter, mot bare 18 prosent i indre Oslo vest. Det er en forskjell på 30 prosent, og immigrantkvinnene er for en stor del bosatt i indre Oslo øst. Kvinner med ikke-vestlig bakgrunn kommer dårligst ut i undersøkelsen. De er kommer inn i en ond sirkel i forhold til mangel på utdanning og kunnskap, og følelse av hjelpeløshet, smerter, depresjon og ikke minst dårlig økonomi. Årsaken til den nåværende situasjonen for kvinnelige seniorer med ikke-vestlig bakgrunn ligger i en tankegang preget av ønsket om multikulturalisme i Norge, men som i stedet for blir en unnskyldning for å ikke gripe inn mot urettferdighet. Mennene, og særlig i religiøse miljøer, får for stor kontroll over kvinnenes sosiale liv. Slik begrenser de kvinnenes frihet til blant annet å lære seg språk, finne kunnskap om rettighetene sine, finne en fast jobb og å få en inntekt som et selvstendig menneske. Religiøse organisasjoner er sentrale i innvandrermiljøet. Og den norske staten bidrar til denne sosiale kontrollen og undertrykkelsen av kvinner gjennom å gi støtte og plass til at organisasjonene kan øve innflytelse. Kommende generasjoner kvinner med ikke-vestlig bakgrunn vil få de samme problemene som seniorer dersom norske myndigheter ikke endrer politikken, slik at individet får mer respekt og beskyttelse enn kulturen. Lily Bandehy (59) er gjesteskribent på seniorpolitkk.no. Hun er utdannet lærer og sykepleier og har videreutdanning i psykiatri. I 2003 fikk hun bred omtale i mediene etter at hun kom med boka ”Jeg kommer fra Iran” på Kulturbro Forlag.