Skogen eier meg

Alt det nye skulle komme til å prege hans tankegang og forfatterskap. Omringet av egen skog og bare forstyrret av et par fluer i vinduskarmen, fant han inspirasjon og ro til å skrive boka «Til skogs», som er hovedbok i bokklubben Villmarksliv i november.- Jeg trodde jeg hadde arvet en hytte med noen trær omkring etter min morfar, men oppdaget etter hvert at det dreide seg om en hel skog og store forpliktelser. Selv trivdes jeg vel så godt ved sjøen, men så ble jeg innhentet av familietradisjonen. Jeg var utpekt til å videreføre morsslektens bondetradisjoner. Siden jeg manglet det meste av kunnskaper om skogsdrift, forsøkte jeg først å tro at skogen klarte seg selv. Men snart kom det brev fra myndigheter, foreninger og naboer, og jeg skjønte at jeg måtte skaffe meg oversikt over kompliserte lover og regler for skogsdrift, og sette meg inn i hvordan bygdefolk og skogeiere tenkte om skogen. Det ble et møte med egne røtter, som også reiste eksistensielle spørsmål. I dag opplever jeg at skogen eier meg, at jeg har kommet hjem. Dragningen etter skogen har vi alle båret med oss i ryggraden fra da vi en gang utvandret fra Afrika. Vi har alle en villmark i oss, og vi leter etter svar som vi ikke finner i den urbane livsformen. I skogen møter vi en brutal virkelighet, med ville og blodtørstige dyr, samtidig som den gir oss harmoni og ro i sjelen. Når vi ser mønstrene og skjønnheten i naturen, skjønner vi hva det vil si å være menneske, hva som skiller oss fra dyrene, sier han.Ny trend?- Både gjennom TV-dokumentarer og litteraturen møter vi menn som drar ut i villmarka for å finne seg selv, og bøker som «Hel ved» blir overraskende bestselgere. Har du med Til skogs hevet deg på en ny trend som handler om vårt behov for det opprinnelige og rotekte?- Vi har nok alle en sterk tilknytning til naturen som stikker langt dypere enn en trend. Jeg fikk ideen til denne boka da jeg var kreftsyk og skrev boka «Strålekameratene», som kom ut 2011. I ett av kapitlene forteller jeg om da jeg kom ut av bilen i skogen min og plutselig ikke lenger kunne høre fuglesangen, noe som er en vanlig bieffekt av cellegiftbehandlingen. Opplevelsen reiste spørsmål om liv og død og om vår natur og ble forløperen til boka Til skogs.- Mange hevder denne trenden er et uttrykk for macho-litteratur?- Naturen er noe som opptar begge kjønn, men det er mulig det også handler om menns behov for å bekrefte manndommen. Når unge tilbringer mye tid i den virtuelle verden hvor de blir overstimulert av falsk spenning, kan jeg forstå deres behov for å oppleve virkelige farer og utfordringer, som i ekstremsport og villmarksliv. Problemet er at mange unge mennesker ikke aner hva de skal gjøre i skogen, og heller ikke får de noen veiledning av sine foreldre. Speiderledere forteller om foreldre som ikke tør la ungene overnatte i telt i skogen. Hva er de redde for? Ulver eller romfolk? Utviklingen er med på å isolere menneskene fra naturen. Skal dagens barn klatre i trær, må de ha hjelm, knebeskyttere og sikkerhetsnett. I Oslo er barnehagenes uteområder dekket av asfalt og myk gummi, og når barna en sjelden gang tas med i ut skogen, er også naturen ufarliggjort. Som for eksempel på Tryvann, hvor de har laget noe de kaller Oslo Sommerpark. Midt i skogen lærer barna å klatre i stiger og tønner oppspent i vaiere mellom trærne, mens de går på flate stier dekket med bark. Når også naturen blir klatre- og glidsikker, går det ikke bare ut over barns motorikk, men også deres vurderingsevne. De lærer ikke å kalkulere risikoen om greina de klatrer på vil holde dem eller ikke. Slik fratar vi dem en viktig arena for fysisk og mental utvikling, sier Haakon Bull Hansen.Det nye skogvesenet- Jeg er blitt spesielt opptatt av både barna og miljøet etter at jeg ble bestefar. Selv er jeg en del av 68-generasjonen, som gjennom vår begeistring for det urbane framskrittet fjernet oss fra skogen, slik at barnebarna våre ikke lenger vet hvordan de skal forholde seg til den. Noe av drivkraften bak Til skogs er å utforske og dele både min egen og forfedrenes kunnskap om naturen med neste generasjon, og vise hvordan skogen åpner opp for sansene våre og er en uatskillelig del av menneskenaturen. Eldre er en stor og ubenyttet ressurs, som kan fungere som vårt nye «skogvesen» gjennom å rapportere om det som skjer i skogen, og ikke minst veilede uvante turgåere og barnehagebarn.- Du avslutter boka med en begravelse av den gammeldagse skogsdriften med øks og sag og slunken lommebok. Er det den norske folkesjela du begraver? – Ja på mange måter, som hver tid må begrave det som går ut på dato. Mennesket har alltid kjempet for å overvinne skogen, men den dagen vi beseirer naturen mister vi samtidig noe av oss selv. Skogsdrift er i dag blitt så spesialisert og skogen så dressert, at den ikke lenger er en naturlig del av vårt liv. Maskinene har overtatt skogsdriften, som er blitt en rent mekanisk industri. Vi fjerner oss fra det viktige samspillet mellom kropp og hjerne, menneske og natur, og glemmer arbeidsgleden som slitet og skogsarbeidet også innebar. For noen tiår siden var skogplanting en begivenhet som samlet alle generasjonene i skogen. Når skogen nå gror igjen, bør kanskje skogrydding igjen bli en del av aktiviteten i skoler og barnehager, sier Haakon Bull Hansen.Tekst og foto Tove Skagestad