Slaget om pensjonene

Slaget om de framtidige pensjonene for ansatte i stat og kommuner er i gang. Mange frykter at gode bruttoordninger står for fall. Nå er offentlig ansatte sikret 66 prosent av sluttlønn etter 30 års opptjening. Men dette står i motstrid til den pensjonsreformen som er vedtatt i Stortinget, og som slår fast at det skal være lønnsomt å jobbe lengst mulig.Det er partene i tariffoppgjøret for offentlig sektor som har den umulige oppgaven å forene to vidt forskjellige prinsipper for pensjonsopptjening. De vet at hvis resultatet ikke likner på dagens gode bruttoordninger, kan det utløse konflikt i offentlig sektor, noe som igjen kan forstyrre valgkampen for de rødgrønne partiene. Men hvis resultatet blir liggende langt unna pensjonsreformens prinsipper, kan det utløse misnøye blant de mange medlemmene i privat sektor som i fjor godtok store endringer i AFP-ordningen, og kanskje true hele pensjonsreformen. Enkelt blir det derfor ikke!   Bakgrunnen for at det er nødvendig å réforhandle tjenestepensjonene og AFP i offentlig sektor, er regjeringens forslag om ny alderspensjon i folketrygden. Prinsippene ble lagt i to brede pensjonsforlik på Stortinget i 2005 og 2007. Inntektspensjonen skal heretter tjenes opp over hele livet ved at alle år fra 13 til 75 teller med. Det blir anledning til fleksibelt uttak av pensjon fra 62 år, men slik at jo lenger du venter med å ta ut alderspensjon, jo høyere blir pensjonen. Samtidig innføres levealdersjustering, nye opptjeningsregler og nye regler for regulering av pensjonene.   For å forsøke å forene de offentlige tjenestepensjonene med prinsippene i pensjonsreformen, er det lansert to forslag til nye modeller. Den første er en såkalt modifisert utgave av dagens bruttomodell, som også i fortsettelsen skal sikre en bestemt prosent av sluttlønna i pensjon. Hovedproblemet blir å løse hovedmålet i pensjonsreformen, som er at det skal lønne seg å jobbe mer og lenger.   Den andre modellen er en såkalt påslagsmodell, som innebærer at tjenestepensjonen ”flyter” på toppen av folketrygdens alderspensjon. Denne modellen ligger nærmest pensjonsreformens prinsipper, men er vanskeligst å godta for arbeidstakernes organisasjoner.   Enklere blir det ikke når noen av forhandlerne ”møter seg selv i døra”. Flere av de tyngste aktørene i årets oppgjør i offentlig sektor, deltok også i LOs forhandlinger om AFP-ordningen i fjor, og har allerede sagt ja til å tilpasse AFP-ordningen til pensjonsreformen.   Det vi kan være sikre på, er at toppene i de store organisasjonene for lengst har snakket sammen om hvor smertegrensen går, og følgelig hvor kompromisset kan ligge, og at regjeringen er dypt involvert i forpostfektningene. Å tro noe annet er naivt. Gode forhandlingsresultater forutsetter at ”noen” snakker sammen på forhånd. Men det betyr ikke at forhandlerne har en enkel oppgave. Grunnen er at det er store interessemotsetninger mellom de store organisasjonene på arbeidstakersiden. Mens Fagforbundet organiserer mange lavtlønte i tunge omsorgsyrker med mange deltidsansatte og med lav avgangsalder, har Akademikerne yrkesgrupper med god inntekt og høy avgangsalder.   Mens professorene må tvinges til å gå av når de er 70, prøver kvinnene i omsorgsyrkene å holde ut til de er 62. Mens akademikerne lever lenge, har andre yrkesgrupper betydelig lavere gjennomsnittlig levetid. Er det da rettferdig at alle grupper rammes på samme måte av den nye levealdersjusteringen? Bør alle premieres på samme måte for å jobbe etter fylte 62? Og er det gitt at både lavtlønte og høytlønte er tjent med dagens offentlige bruttopensjon?   Det eneste vi kan være sikre på, er at det blir en spennende innspurt på forhandlingene.     Om forfatteren: Per Østvold  (f. 1949) er leder i Norsk Transportarbeiderforbund, sitter i LOs Sekretariat, og har en rekke tillitsverv i internasjonal fagbevegelse. Han er også medlem av sentralstyret i SV.