Stoltenbergs store nederlag

Han lyktes med å privatisere statsgiganter som Statoil og Telenor, men forsøkene på å modernisere offentlig sektor ble ingen suksess.Året etter gikk Stoltenberg og Arbeiderpartiet på sitt største valgnederlag noensinne. Senere har offentlig sektor i Norge bare blitt større og større, men neppe mer effektiv. Et flertall av nordmenn er nå enten ansatt i offentlig sektor eller avhengig av offentlig støtte.På et helt sentralt område har det likevel lenge vært en mulighet for at regjeringsperioden i 2000 og 2001 skulle sette positive spor etter seg: I mars 2000 ba nemlig Stoltenberg-regjeringen tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen om å lede en pensjonskommisjon som skulle tegne et kart for et bærekraftig velferdssamfunn fram til 2050.Johnsens kartDa pensjonskommisjonen la fram sine forslag i 2004, var det Bondevik som tok imot dem. Det skulle likevel bli Jens Stoltenberg som på ny fikk ansvaret for å få forslagene gjennomført.Denne våren foreligger det endelige resultat av åtte års arbeid for å skape et bedre velferdssamfunn de neste 50 år. For Jens Stoltenberg må denne vårens pensjonsoppgjør fortone seg som det endelige nederlaget for den unge politikeren, som i år 2000 tok mål av seg til å bli en norsk Tony Blair.Det veikartet Johnsen og hans kommisjon la fram i 2004 ville gitt en høyere sysselsetting og større verdiskaping enn vi nå vil få. Etter at politikerne og arbeidslivets organisasjoner i fjor og i år har maltraktert kommisjonens forslag, kan det trygt sies at en veldrevet norsk velferdsstat i mange, mange år fremover vil bli basert på en stadig større bruk av den oljeformuen som var tiltenkt våre barnebarn og deres barn. Men selv det er ikke nok.Grunnlaget for velferdArbeid er grunnlaget for all velferd. Det forsto pionerene i norsk arbeiderbevegelse. Men dagens LO har åpenbart ikke samme forståelse for denne sammenhengen, preget som organisasjonen er blitt av offentlig ansatte. Og enda mindre forståelse for sammenhengen arbeid-velferd møter vi i organisasjoner av typen UNIO og Akademikerne.I dagens samfunn brukes det store summer for å holde ungdom på skolebenken så lenge som mulig. Her lærer de unge mye, men problemet er at de ikke kommer inn i arbeidslivet før de har levd nesten en tredel av sitt liv.Derfor la Johnsens veikart opp til at de generasjoner som vil leve 10-15 år lenger enn dagens pensjonister, ikke skal oppmuntres til å forlate det samme arbeidslivet så tidlig som mulig.Det er Jens Stoltenbergs store nederlag at fjorårets AFP-løsning og årets pensjonsløsning i offentlig sektor ikke følger opp pensjonskommisjonens forslag om å oppmuntre folk til å jobbe lenger.Manglende logikkI dagens situasjon virker det nesten selvmotsigende når alle kompetente instanser er enige om at mangel på arbeidskraft vil være det største problemet for Norge som velferdsstat i de kommende ti-år. Mens alle andre europeiske land mangler penger, mangler Norge folk som kan og vil jobbe. Samtidig har vi denne våren sett hvordan eldre arbeidstakere lokkes til å forlate arbeidslivet gjennom AFP-ordninger, gavepensjoner og andre tiltak. Så topper det seg med de to siste tariffoppgjørene som begge oppmuntrer offentlig ansatte til å komme seg over i pensjonistenes rekker så snart som mulig.Og hva verre er: regjeringen gjør få og små forsøk på å oppmuntre bedrifter til å bruke eldre arbeidstakere. Hvis en bedrift vil gjøre bruk av en 70-åring som vikar for eksempel, er skattefogden der med en gang og krever bedriften for over 14 prosent i trygdeavgift for han eller hun som forlengst har betalt ferdig sine trygdeforpliktelser. Den enkelte 70-åring slipper riktignok de store inngrep, men årene før blir også han eller hun direkte rammet av regler om avkorting osv.Seniorene som lovprises ved alle høytidelige anledninger opplever i virkelighetens verden at de er lite ønsket, at staten gjør det ulønnsomt å bruke deres arbeidskraft og at bedriftene straffes økonomisk når de bruker den mest fleksible arbeidskraft som er på markedet. Man kan trygt etterlyse logikken.Veien videreDe tre fagmiljøene i finansdepartementet, SSB og Norges Bank er enige om at Norge vil mangle arbeidskraft for å kunne ta seg av oppgavene i velferdssektoren i årene fram mot 2030 og 2050. Noen har pekt på at økt innvandring kan løse problemet. Andre misliker tanken på Norge som et nytt Kuwait.Det mest nærliggende å anta er at de arbeidsordninger som nå er trukket opp for ansatte i offentlig sektor gradvis vil skape en situasjon der konkurranse og privatisering igjen blir et aktuelt tema. I en slik sammenheng kan kanskje interessen for å benytte eldre arbeidstakere igjen ta seg opp. De store organisasjonene har klart å gi sine medlemmer frihet til å velge et kort arbeidsliv. Det finnes imidlertid mange som ønsker et mer langvarig arbeidsliv. Burde ikke også de få en realistisk mulighet til å velge dette alternativet?Einar Olsen er gjesteskribent for seniorpolitikk.no.  Han har jobbet i norsk presse siden 1955. I dag er han 73 år og fortsatt aktiv som tilkallingsvikar på nyhetsdesken i NTB.