Strutsepolitikk

På den ene siden vil de beholde oss fordi vi har mange års erfaring. Vi har en kompetanse som man ikke kan få gjennom utdanning, og vi har vurderingsevne og kvalifikasjoner som er unike, og som det er behov for på arbeidsplassene. Men når vi på den andre siden sier at vi er slitne etter mange års arbeid og ønsker å få tilrettelagt arbeidsmiljøet i forhold til evnene våre, slik at vi kan jobbe noen år til, så går de ikke med på det. De sier at de ikke kan behandle ansatte forskjellig. Alle skal gjøre samme jobb uansett om det er en 24-åring eller en 60-åring. På denne måten presser de oss til tidlig pensjonering eller til en lang sykmelding.Et godt eksempel på dette er arbeidsmiljøet på ulike sykehus. I mange år har sykehusene hatt vanskelig for å rekruttere sykepleiere. Undersøkelser viser at mange sykepleiere etter hvert finner seg annet arbeid. I Norsk Sykepleierforbunds (NSF) statusrapport fra 2006, som fortsatt har gyldighet, står det flg. (s.6):”I Arbeidstilsynets kampanje er manglende balanse mellom oppgaver og ressurser et av hovedfunnene. Det sliter på den enkelte og det er belastende for arbeidsmiljøet. Det skal rekrutteres 10.000 flere ansatte til helsetjeneste de neste årene. Sykefraværet skal reduseres og det er ønskelig at flere utsetter pensjoneringsalderen. Det er også et uttalt politisk mål å bedre likestillingen mellom kvinner og menn. Da må arbeidsgivere i sykehus sørge for trygge, gode og forutsigbare arbeidsforhold for sine ansatte.”Det som skjer på mange arbeidsplasser ved sykehusene, er helt motsatt av det som er Arbeidstilsynets krav. Mange arbeidsgivere skaper ikke trygge forhold, de skaper i stedet mange vanskeligheter som resulterer i tidlig pensjonering, sykefravær og uføretrygd. Mange arbeidsgivere ser på arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalderen på samme måte som på en melkekartong. De vil suge det siste av vår arbeidskraft og deretter kaste oss. Melkekartongen er mer verd enn oss fordi den kan gjenvinnes, men ikke vi, dessverre.Hvis de bare var litt romslige og hadde inngått små kompromisser, kunne de beholde oss på arbeidsplassen til vi fylte både 67 og 70 år. Vi krever ikke barmhjertighet fra dem. Det eneste vi ønsker er at de ser nøye på avtalene mellom NSF, LO og Spekter. Vi ønsker også at de leser Arbeidstilsynets kampanjeskrifter.Arbeidsmiljølovens kapittel 4. Krav til arbeidsmiljøet:§4-1-2. Ved planlegging og utforming av arbeidet skal det legges vekt på å forbygge skader og sykdommer.§ 4-2. Krav til tilrettelegging, medvirkning og utvikling.B): Arbeidet organiseres og tilrettelegges under hensyn til den enkelte arbeidstakerens arbeidsevne, kynd og forutsetninger.§4-3. Krav til det psykososiale arbeidsmiljøet.1). Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakerens integritet og verdighet ivaretas.I avtalen mellom LO Stat/Fagforbundet og Spekter og i overenskomsten mellom Spekter og NSF, presiseres dette slik: Generelle arbeidsbestemmelser 2.6: fritak for nattvakter. Partene i helseforetak kan avtale at arbeidstakere over 55 år kan fritas for nattvakter dersom de selv ønsker det..Alle avtaler mellom Spekter og fagorganisasjonene støtter tilretteleggelse av arbeidsmiljøet med hensyn til den enkelte arbeidstakers arbeidsevne. Mange arbeidsgivere ser bort fra dette. Jeg har mange eksempler, men jeg begrenser meg til to.  På min forrige arbeidsplass hadde jeg en kollega på 61 år. Hun ønsket ikke å gå turer med unge, voldelige pasienter alene. En annen ønsket ikke å arbeide på skjermet avsnitt. I begge tilfeller var det flere unge, mannlige ekstravakter til stede. I det første tilfellet ble pleieren først fritatt fra å gå på turer med pasientene etter at hun hadde gått sykmeldt i ett år. I det andre tilfellet snakket arbeidsgiveren utydelig. Han sa at han ønsket at vedkommende pleier skulle fortsette i jobben, men samtidig sa han også at hvis det var vanskelig å arbeide på skjermet avsnitt, kunne vedkommende se seg om etter en annen jobb.Forklaringen var at hvis én ble fritatt, så ville andre også kreve å bli fritatt. Arbeidsgiveren så ikke at pleieren var nesten 60 år og at de andre var mye yngre. Arbeidsgiveren forsto heller ikke at pleieren hadde en annen bakgrunn og hadde vært fengslet i hjemlandet sitt. Arbeidet på skjermet avsnitt gjorde henne engstelig. Hun ble stresset og fikk høyt blodtrykk. I en slik situasjon risikerer pleieren å bli sykmeldt. Etter seks ukers sykmelding plikter arbeidsgiver, som en del av avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), å innkalle til en samtale. I denne skal partene snakke sammen om hva som kan gjøres for at arbeidstakeren skal komme tilbake på jobben.Hva blir resultatet når en arbeidsgiver oppfører seg som en struts? Har vi ikke nok sykefravær på avdelinger i helsevesenet fra før? Er det ikke nok at to-tredjedeler av de ansatte er ekstravakter, og som ofte er ufaglærte og ikke har samme tilknytning til arbeidsplassen som en fast ansatt? Dette går ut over både pasienter og fast ansatte, slik at det skaper mer sykefravær. Ett års sykemeldning er dyrt for samfunnet. Hvorfor må arbeidstakere gå lange omveier for å bli hørt? Hvorfor presser mange arbeidsgivere oss ut til uføretrygd eller tidlig pensjon? Er de usikre på seg selv og ikke ønsker medarbeidere som kan jobben sin? Tåler de ikke sterke personer på jobben? De vet at vi rundt 60 år er så sikre på oss selv at vi tør å si fra. Kanskje vi trenger sterkere fagorganisasjoner for å vekke arbeidsgiverne, slik at de oppdager at strutser koster samfunnet mange penger.Lily Bandehy (59) er gjesteskribent på seniorpolitikk.no. Hun er utdannet lærer og sykepleier og har videreutdanning i psykiatri. I 2003 fikk hun bred omtale i mediene etter at hun kom med boka ”Jeg kommer fra Iran” på Kulturbro Forlag.