Synger julen inn

Evenementet legges alltid til den siste lørdagen før jul, og samler alltid fullt hus på dette lille og intime jazzstedet, ved Tinghuset i Oslo. Enhver som må ha tittet innom Herr Nilsen ved denne begivenheten kan fortelle om en usedvanlig hyggelig og god stemning. Hva er hemmeligheten?- Jeg prøver å få publikums øyne mot meg på scenen. Jeg anser publikum for å være våre venner. De kommer for å hygge seg, og for å høre på oss. Da må vi sørge for å gi dem en hyggelig stund, sier hun. Kjente og kjæreDet begynte med bare én julesang inne i et for øvrig tradisjonelt sammensatt jazzprogram. Med årene har det vokst til et sant juleprogram. Nå er de med, alle kjente og kjære, både standardlåtene innen jazzen, som Laila Dalseth vokste opp med, og andre tilskudd med særegent julepreg: Christmas Song, White Christmas, When you wish upon a star, A Christmas love song, Let it snow, Santa Claus, Mary’s boychild, og Silent night. Rett nok kjennetegnes jazzen av mye improvisasjon, men programmet jobber hun nøye med, og og rekkefølgen følges til punkt og prikke. Det har med tempo og tonearter å gjøre, forklarer hun.- Innad i bandet kan mye skje, og hvem som helst kan spille kor når som helst, forsikrer hun: -Så lenge programmet holdes!- Jeg sørger alltid for å ha med én nyinnstudering på hver julekonsert, sier hun, og forteller at i fjor var det den gamle norske folketonen Det er jul ennu en gang, som hun har til gode å ha hørt framført av andre. Årets nye er en gammel kjent «schlager»; I’ve got my love to keep me warm. Startet som 14-åringLaila Dalseth har sunget «hele livet», siden hun første gang opptrådte offentlig som 14-åring i Nygårdsparken i Bergen. Hun ble 69 i november, og har følgelig allerede et par år bak seg som pensjonist, noe som naturligvis ikke avholder henne fra å gi sin tradisjonsrike førjulskonsert på Herr Nilsen.- Jeg har hatt sang som yrke i 55 år. Er røsten i orden, må det være OK å holde det gående, sier hun, samtidig som hun lar dryppe et hjertesukk eller to om at festivalene kanskje ikke er flinke nok til å ta veteranene med i sine programmer. Nei, der er det «ungdom, ungdom, ungdom» som gjelder. I det minste kan det til tider oppleves sånn. Men alder og utseende er jo ikke hva det egentlig dreier seg om. Det viktige er hvordan det låter ut. Musikk har verken rynker eller skavanker. For yngre artister faller det kanskje mer naturlig dette med å selge seg selv. For Laila Dalseth sitter det veldig langt inne. Kanskje er det en generasjonsting? Kanskje en sjangerting? Dagens unge artister er vokst opp med reklame og branding på en helt annen måte. Markedet kan dessuten fortone seg litt annerledes også ut fra instrumentet en byr på. Ektemaken Totti Bergh (74) kan ha visse fortrinn gjennom at han som saksofonist kan være aktuell i mange flere sammenhenger enn hun kan som vokalist. Stole på hverandreTil julekonserten har hun gjerne med seg den faste gjengen: Per Husby på piano, Kåre Garnes på bass, Tom Olstad på trommer – og Totti Bergh, ektemaken, på tenorsax. Så den frie kunstner er ikke friere enn at hun foretrekker å holde sammen med gamle kolleger?- Å ha en fast gruppe er godt og trygt. Vi kan stole på hverandre. Jeg kan stole på musikerne og de kan stole på sangeren. Dette er ikke minst viktig fordi vi sjelden har anledning til de lange, gode øvelsene som faste ensembler har. Øvelsene våre blir tightere. Jeg må vite hva de er gode for og medmusikerne skal vite hvem jeg er, og hva jeg kan som utøver, sier hun. – For all del: Det er også veldig spennende å arbeide med nye musikere, men det å ha en fast gruppe har mange fordeler, sier hun, og forteller at hun selvsagt har flere på lista for hvert instrument. Det er jo ikke alltid det passer for alle, om det skulle dukke opp en spillejobb på kort varsel. En uforpliktende form for samarbeid, på én måte, siden avtalene inngås fra jobb til jobb. Men forpliktende også, på en annen måte. Det ligger i kortene dette, å forplikte seg til å yte sitt beste. Tilhenger av De ti budMens andre artister kan kjøre julekonserter både én og to ganger daglig gjennom hele førjulsvinteren, nøyer Laila Dalseth seg med denne ene, med et og annet unntak. Det hender hun gir julekonsert også på Lancelot i Asker.- Hva er julen for deg?- Jeg har min barnetro intakt, tror jeg, sier hun, uten at hun har for tradisjon å gå i kirken på julaften. Hun nøyer seg med – og koser seg med – Sølvguttene på radio og TV, og er for øvrig en uttalt tilhenger av De ti bud, gode leveregler for alle og enhver, jul eller ikke jul. – Egentlig er julen for meg det å prøve å være hyggelig, å samle barn og barnebarn, å få være sammen med dem. Hun har en rekke CD-utgivelser bak seg, fire spellemannpriser, gudene vet hvor mange konserter, og dessuten – selvsagt – Buddyprisen, Norsk Jazzforums høyeste utmerkelse.Laila Dalseth startet som tenåring. Neste år fyller hun sytti. Har hun noen egen tilbaketrekningsstrategi?- Jeg trekker meg den dagen jeg skjønner at det er på tide. Eller om noen andre forteller meg det. Jeg er ikke helt der, ennå.- Så det kommer flere førjulskonserter?- Ja, det kan jeg love deg!