Tror det dukker opp noe

1. september mistet Karin Axelsen (63) jobben etter 25 års arbeid i Statoil grunnet omorganisering og nedbemanning. På grunn av alderen sin tviler hun på at hun kommer seg tilbake i full jobb igjen. Carina Braadland (50) mistet jobben i det amerikanske selskapet Diamond Offshore i oktober i fjor og var ledig i cirka et halvt år, fram til hun fikk et tidsbegrenset vikariat i et annet oljerelatert selskap. Der er hun innleid for å hjelpe til på HR- avdelingen i forbindelse med nedbemanning og andre relaterte oppgaver.- Som ung utdannet jeg meg til teknisk tegner. På 80-tallet var det også en del nedbemanning og fusjoner av selskaper. Dette førte til at ingeniører begynte å tegne selv, og jeg satt for første gang uten arbeid. Sammen med en venninne søkte jeg jobb i et flyselskap. Vi ble flyvertinner og fløy utenlands noen år til jeg fikk barn og deretter ble hjemmeværende i nesten ti år. I løpet av tiden hjemme tok jeg forskjellige kurs. Deriblant webdesign, malekurs, sykurs og mat- og ernæringskurs. Jeg satte meg på skolebenken igjen og tok interiørkonsulent-studiet. Deretter jobbet jeg mange år med interiør, blant annet for et kjøkkenfirma. Via bekjente fikk jeg for sju år siden jobb som HR-koordinator i amerikanske Diamond Offshore med hovedkontor i Houston. De driver med lete- og dypvannsboring og er et av verdens ledende selskaper på dette feltet. Varselet om oppsigelse kom i juni i fjor etter at Statoil sa opp kontrakten med Diamond, sier Carina Braadland.Måtte først nedbemanne andreMen før hun måtte gå fra Diamond selv, fikk hun jobben med å nedbemanne de andre, inkludert briter.- Vi hadde samtaler med hver enkelt.  Prøvde å finne ut om det var behov/plass til ekspertisen andre steder i Diamond-flåten, samt informere om rettigheter og hjelpe til med utfylling av papirer. Samtidig søkte jeg ny jobb selv. Jeg var på mange intervjuer, også andre og tredjegangs intervjuer, sier hun. Braadland er realistisk og innser at både hun og mange andre kanskje må senke kravene sine.- Det er hardt arbeid å søke jobb, og dessuten skal Nav ha sitt av opplysninger, sier hun. Alle arbeidsgivere svarer ikke en gang på søknadene noe hun synes er direkte uhøflig. Nå er Carina Braadland i en midlertidig stilling i et selskap der hun på nytt jobber med nedbemanning. I midten av oktober er det slutt, og hun er derfor også på nytt i gang med å søke jobb.- Likte at det ikke var rutineKarin Axelsen tok handelsgym som ung, så måtte hun få seg en jobb. Etter seks år i Aker, var hun en kort periode ansatt i Statoil, før hun dro til Frankrike med kjæresten. Fra 1986 til 1990 hadde hun flere vikariater i forskjellige deler av Statoil, inkludert en periode offshore. I seks år fra 1990 jobbet hun som innleid sekretær i Boring og Brønn/Leteboring norsk sokkel, før hun ble fast ansatt, og har vært det i de 19 årene siden.- De siste seks-sju årene har jeg jobbet med personell og helikopter mot to leterigger. Da var jeg bindeleddet mellom boreleder og land på alt som hadde med personell å gjøre. Det innebar også tett kontakt med Statoils lufttransporttjeneste, daglig kontakt med og oppfølging av personell fra Statoils underleverandører som skulle til riggene og booking av det meste av personellet som skulle til riggene. Denne jobben har jeg likt veldig godt, både på grunn av all kontakt med hyggelige mennesker både internt og i de forskjellige selskapene, og spesielt fordi det aldri ble en rutinejobb, sier hun. I nedbemanningen ble de ansatte delt i tre kategorier:De som ønsket å fortsetteTidligpensjon til dem over 58 årSluttpakker avhengig av antall år i selskapet til dem som var yngre- Hadde jeg sagt at jeg ville fortsette, ville jeg ikke fått jobbet videre med personell, men ville havnet i en pool for fleksibel bruk. Det kunne jeg ikke tenke meg. Det ville bli som å gå tilbake til årene som innleid, og risikere å bli kastet fra den ene jobben til den andre. Jeg velger derfor å gå av med tidligpensjon, og jeg har ikke tenkt så mange kloke tanker om framtida foreløpig. Mannen min er pensjonist, og jeg vet jo ikke hvordan det blir når vi plutselig går hjemme begge to. Kanskje ombestemmer jeg meg etter noen måneder, men jeg tviler på at jeg noen gang kommer i full jobb igjen. Jeg kunne imidlertid godt tenke meg å jobbe deltid i en blomsterbutikk eller et gartneri. Og så liker jeg å skrive, så kanskje melder jeg meg på skrivekurs, sier Karin Axelsen.Savner bedre oppfølgingIngen av de to kvinnene har fått noe tilbud om karriereveiledning eller lignende i forbindelse med oppsigelsene.- De som sa nei til sluttpakke eller tidligpensjonering i Statoil fikk tilbud om karriereveiledning, men ikke vi som takket ja til tidligpensjon, sier Karin Axelsen. Carina Braadland savner bedre oppfølging fra Nav, særlig nå som hun er i et vikariat som snart tar slutt.- Det virker som om Nav er uinteressert så lenge jeg er i oppdrag, men jeg prøver jo å finne ny jobb når denne tar slutt. Nå henvender jeg meg skriftlig til Nav for å sikre dokumentasjon, noe som faktisk også er et pålegg fra Nav med tanke på rettigheter til dagpenger og så videre. Da jeg ble arbeidsledig hadde Nav en svartid på to arbeidsdager, dette er nå blitt til fem arbeids- dager.Karin Axelsen og Carina Braadland ble kjent gjennom jobbene sine og verdsetter det gode vennskapet nå. Braadland er åpen for alt fra å starte noe eget, ta mer utdanning og til å begynne å tegne igjen.- Situasjonen nå går på selvtilliten løs. Jeg vil jo så gjerne fungere i et voksent samfunn, føle at jeg bidrar og leverer. Desto flere avslag, desto vanskeligere blir det. Men jeg gleder meg over god helse, og to voksne sunne og frisk barn. Og så tror jeg jo at det dukker opp noe. Jeg vurderer også å ta mer utdanning. Skulle jeg valgt helt om igjen, ville jeg jobbet med funksjonshemmede barn eller barn med lærevansker, sier 50-åringen, som også har stor interesse og kunnskap om mat og kosthold.