urmaker Andersen

Armbåndsuret får nytt batteri og tikker videre for 90 kroner.- Men jeg har bare 65 kroner i kontanter, sier jeg.- Da får du stikke innom med resten en annen dag, sier urmaker Andersen. Han bryr seg ikke om å ha betalingsterminal. Klokka tikker og går- Klokka tikker og går her, den, svarer Thorbjørn Andersen en kunde i telefonen. Klokka er klar for å hentes. Andersen ble født på Nordstrand i 1925, men flyttet med foreldrene til Vågå i Gudbrandsdalen året etter. Der begynte han som ung i urmakerlære hos sin far, og flyttet deretter som 25-åring tilbake Oslo i 1950.- Jeg begynte hos en urmaker i Grønlandsleiret og fortsatte senere hos urmaker Olav Mojord i Prinsens gate, der jeg ble i 26 år. Så fikk jeg tilbud om å bli med som urmaker i disse lokalene, og som jeg kjøpte i 1981, sier han, og er glad han slipper å betale høy husleie. – Jeg har aldri kunnet lage klokker, men vi urmakere kunne lage deler. Dersom enkelte deler til ei klokke må lages, da blir det fort for dyrt, sier han. – Mye kjøp, bruk og kast Det går i inngangsdøra.- Jeg trengere ei vekkerklokke, sier kunden.- Der har du ei til 70 kroner og her er ei til 98 kroner, svarer urmakeren.- Da tar jeg den til 70, sier kunden. Han betaler og går. Omsetningen er større enn før.- Det har gått fra mekaniske ur til batteridrift. I dag er det mye kjøp, bruk og kast. Men jeg har fortsatt en del reparasjoner av gode mekaniske klokker i tillegg til veggur. Det går mest i billige klokker, slike som folk vil ha i reserve. Ei klokke til mellom 500 og 800 kroner er like holdbar som ei til 20.000, men det er et større merkejag i dag enn tidligere. For mange er det merket som betyr mest, sier Andersen. ”Stengt på grunn av pent vær”Hos urmaker Andersen risikerer du å møte lappen ”Stengt på grunn av pent vær” på låst dør.- Kona og jeg går mye på tur. Jeg har holdt på med idrett hele livet, særlig fotball og ski, og sist men ikke minst har vi gått mye i fjellet ved hytta i Sjodalen, sier han. Til og med i fjor syklet han dessuten de 14 kilometerne til jobben og de 14 kilometerne hjem fra jobben hver dag.- Da la kona ned forbud. Hun mente jeg var for ustø i trafikken. Nå tar jeg bussen, men jeg får meg en spasertur opp og ned fra sentrum. Jeg går i grunnen temmelig mye, sier han. Bare én gang måtte han ringe til bokhandelen ved siden av og be dem henge opp lapp om at han var syk.- Jeg fikk lungebetennelse. Men mens jeg var borte skrev kundene mine hyggelige hilsener på døra. Det er godt å bli satt pris på, for det er helsen som er avgjørende for hvor lenge jeg kommer til å holde på, sier urmakeren. – Pensjonsordninger interesserer meg ikke- Pensjonsalder har jeg ikke tenkt på, faktisk. Og pensjonsordninger har aldri interessert meg. Jeg har koselige kunder og det blir mye tørrprat. Kona sier at jeg prater mer enn jeg jobber. Men så kommer jeg hjem til ferdig middag, og det setter jeg stor pris på, sier han. Ved siden av arbeidsbordet står en lenestol.- Mange stikker innom her bare for å ta en prat, sier urmaker Andersen, og kikker opp, fortsatt med lupen godt plassert foran høyre øye. Om kona synes han er ustø til beins, så er han i hvert fall stø på hånda. Og synet er det heller ingenting i veien med.- Det hjalp veldig å ta en ”grå stær”-operasjon. Da øyelegen min fikk vite hvor jeg jobber, husket hun at hun hadde vært med faren sin hos meg som barn, for å høre på gjøkuret, sier han. Faren hennes var lege på det gamle Rikshospitalet rett rundt hjørnet. Hører det han vil høreTelefonen ringer igjen.- Urmaker Andersen, vær så god, svarer han.- Jeg hørte bare halvparten av det du sa, men det var sikkert riktig. Takk for praten, fortsetter han.- Det var en telefonselger! Thorbjørn Andersen og kona har en sønn, men han går ikke i farens fortspor.- Egentlig har jeg for mye å gjøre, og det er stadig færre som reparerer klokker. Men sønnen min driver med større ting, han er tømrer. Jeg anbefalte ham ikke å gå inn i urmakeryrket, det er utdøende, sier han.