Vi må tenke nytt

Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal réforhandles i løpet av høsten. Avtalen ble første gang inngått i 2001. Ett år tidligere hadde Sandmanutvalget kommet med sin innstilling, og konkluderte med at det var behov for en blanding av pisk og gulrot for å få ned sykefraværet og begrense tilgangen på uføre. Mest kontroversielt var forslaget om å redusere sykelønna. Men forslaget ble heldigvis ikke realisert. Etter langvarige diskusjoner ble regjeringen og partene i arbeidslivet enige om å frede sykelønnsordningen – i første omgang ut 2005. Senere er IA-avtalen fornyet fram til 2010. SINTEFs nylig framlagte evalueringsrapport dokumenterer at bare ett av delmålene er innfridd. Gjennomsnittlig avgangsalder har økt med omtrent et halvår, noe som selvfølgelig er svært positivt. Men når det gjelder de to andre delmålene – 20 prosents reduksjon i sykefraværet og høyere yrkesdeltakelse blant personer med redusert funksjonsevne – kan det slås fast at målene ikke er oppnådd. Kanskje var det blåøyd å tro at det er mulig å oppnå raske resultater? Kanskje hadde de rett, som i 2001 påpekte at denne typen avtaler framstår mer som symbolpolitikk enn som realpolitikk, og at de representerer en internasjonal tendens av myndighetsbaserte strakstiltak som i alt for liten grad har en verdiforankret tilnærming? At det i stor grad dreier seg om verdivalg, ble vi nylig minnet på da Cristin Clemet, leder for den høyreliberale tankesmien Civita, hevdet at økningen i trygdeutgiftene delvis skyldes folks dårlige arbeidsmoral. Hun pekte på økningen i sykefraværet blant gravide, og framholdt samtidig polske arbeidsinnvandreres arbeidstempo og lange arbeidsdager som et eksempel til etterfølgelse for oss alle. I Cristin Clemets verden er gode og dårlige mennesker det iøynefallende, ikke gode og dårlige arbeidsplasser. Og i fortsettelsen av dette verdisynet er det antakelig uforståelig at økt kvinnelig yrkesdeltakelse kan ha betydning for sykefraværet, like lite som konjunkturer og arbeidsledighet kan påvirke seniorenes plass i arbeidslivet. Clemet evner bare å se latsabbene! Selvfølgelig har vi noen latsabber blant oss. Like sikkert er det at enkelte ser på uføretrygd som en slags statspensjon som de har krav på når arbeidslivet ikke lenger frister. Men jeg nekter å godta at det er dette som må være hovedfokuset! For meg er arbeidsmarkedspolitikk, sykelønn og seniorpolitikk en viktig og nødvendig del av fordelings- og velferdspolitikken. Høy sysselsetting bidrar ikke bare til økt verdiskapning, men også til at flest mulig er inkludert i samfunnet. I dette perspektivet blir sykelønnsordningen eller seniortiltak ikke først og fremst kostnader, men sosiale goder som bidrar til utjamning og rettferdig fordeling. Fire forslag: I løpet av høsten må regjeringen og partene i arbeidslivet bli enige om å forlenge IA-avtalen. Da må partene evne å tenke nytt. Og jeg har fire forslag: Glem ambisiøse prosentmål, og tenk langsiktige forbedringer. Sørg for å inkludere de tillitsvalgte på arbeidsplassene i IA-arbeidet. Sett fokus på helsesektoren og andre sektorer med høyt sykefravær og spør hvordan arbeidsmiljøet kan bedres.Finn fram til tiltak som premierer bedrifter som har seniorer og funksjonshemmede i arbeid.   Per Østvold (60) er tidligere leder av – og nå utreder i Norsk Transportarbeiderforbund. Han er også leder for driftsstyret i tankesmien Manifest Analyse, og har flere internasjonale faglige tillitsverv.