Fra folkeskole til arbeidsliv

Hodne er tilknyttet Institutt for kulturhistorie og orientalske språk (IKOS) ved Universitetet i Oslo.- En del slutter når de er 67 år, og alle må slutte når de fyller 70. Men noen vil jo gjerne fortsette å arbeide etter at de fyller 70 år også, så universitetet har satt av noen rom til emerituser, som de kalles. Jeg er ikke emeritus, men tidligere statsstipendiat og så har jeg har fått lov til å beholde et lite kontor her. Mange er svært produktive etter fylte 70. Nå slipper vi å undervise og fly på møter hele tiden, sier han. Ved siden av å skrive ei bok i året, holder Ørnulf Hodne foredrag på pensjonistuniversiteter og i historielag.Lang skolehistorieBoka ”Folkeskolen i folkeminnet” er rikt illustrert og basert på eldreundersøkelser i 1964, 1981 og 1996, men den har et skolehistorisk tilbakeblikk som går helt til middelalderen. Hodne synes særlig at perioden med omgangsskole fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, er interessant. Den siste omgangsskolen het Bulken, lå på Voss og ble nedlagt først i 1950. Eldreundersøkelsen ble gjort i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen og andre institusjoner.- Det var over 4.000 eldre over hele Norge som svarte på spørreundersøkelsen og vel 3.000 skrev om folkeskolen de gikk på.  Boka er basert på et utvalg av disse. De som svarte var i alderen fra 70 år til opp til 90. De forteller om tiden fra 1880 og fram til 1950- og 60-tallet. Det er livserindringer, dette her. Mange skriver om skoletiden sin, om hvordan de husker fagene og lærerne, og om forskjellsbehandligen av elevene, sier Ørnulf Hodne. Han har også sett på gamle dagbøker, sagn og andre folkeminner.Skole og arbeid- Mange forteller om opplæring som de har hatt praktisk nytte av senere i livet. De hadde sløyd for eksempel, og jeg tror de hadde et bedre forhold til læreren her enn i de teoretiske fagene. Noen sier sløyden la grunnlaget for at de senere ble snekkere. Lærerne på folkeskolen forsto også når ungene måtte være hjemme for hjelpe til. Elever på landet fikk tid til å være med på fiske, tømmerhogst og slåttonn. De var med i yrkeslivet samtidig som de hadde skolegang. Samtidig hadde de nok færre men lengre skoledager enn i dag, sier han.Lese- og skrivevanskerI kapittelet Undervisning og oppdragelse har lese- og skrivevansker fått et eget avsnitt.- Lese- og skrivevansker ble på begynnelsen av 1900-tallet tatt for å være dovenskap. Det var et veldig stort handikap å ha, og disse elevene var lærerne ofte litt slemme mot. De fikk mye kjeft, og de hadde det heller ikke så greit sammen med andre elever. Ganske mange av dem som stammet og stotret, kunne bli ledd av og hengt ut, sier han.En kvinne Hodne siterer i boka, sier om de ordblinde i klassen: ”Jeg hadde en følelse av at vi skulle ha det ganske gøy når de ble satt til å lese høyt”.  Hun forteller også om en jente i klassen som måtte gå klassetrinn om igjen fordi hun ikke klarte å levere oppgaver i tide. Den dagen hun fylte 15 år, midt i skoleåret, forsvant hun fra skolen for godt.Kun grunnskolen for mangeSløyd og håndarbeid var viktige fag og elevene laget ting de kunne bruke, eller de lærte å reparere og for eksempel såle om sko. Når guttene hadde sløyd, hadde jentene håndarbeid. De sydde alt fra hverdagsbunader til å strikke votter og kofter. Fra en skolestyreprotokoll i 1910 står det: «For Pigerne ere det det vigtgere at lære at sy og strikke end at have Skrivning og Regning».- Alle gikk på skolen fram til de ble konfirmert, men de færreste gikk videre og tok mer utdanning, særlig ikke jenter. En svarte: ”Jeg fikk bare folkeskolen, men jeg har jo klart meg likevel”. Jeg gikk selv på Tåsen skole i Oslo. Der gikk det en gul strek tvers over skolegården. På den ene siden var jentene, på den andre, guttene. Andre skoler hadde gjerde mellom gutter og jenter, men slik var det ikke på bygdene. Det påfallende er at de fleste som skriver, er fra bygdene. Færre skriver fra Oslo-skolene, og de som skriver, kalte ofte skolen for et slaveri, sier Ørnulf Hodne, som selv gikk på skolen under krigen og var ferdig med folkeskolen i 1949.Mange av dem som har svart i undersøkelsene er ifølge Hodne bondegutter og bondejenter, som gikk i foreldrenes fotspor. Den samme muligheten finnes ikke på samme måten i dag.- Jeg leste nylig at hvis frafallet i videregående skole fortsetter, vil snart hver fjerde elev ikke fullføre skolen. Hvis dette forblir trenden, har vi et problem. Det er en trist utvikling. Jeg tror skolen i dag er blitt for teoretisk, sier han.Gode skoleminnerTo av årets høydepunkter på skolen var feiringen av 17. mai og jultrefesten i romjula. Hodne skriver at juletrefesten stort ett var et bygdefenomen og foregikk i skolestua. Disse festene var det beste bindeleddet mellom hjem og skole, skriver en mann som gikk på Sørholt skole i Stange i Hedmark. Hele bygda deltok og folk pyntet seg i finstasen. Alle gikk rundt juletreet, sang julesanger og var med i sangleker som ”Reven rasker over isen”, ”Så går vi rundt om en enebærbusk” og ”Jeg gikk meg over sjø og land”. Læreren holdt tale og elevene underholdt, kanskje ved at en elev leste en julehistorie fra barnebladet Magne, et eventyr eller et dikt. En som er sitert i boka, husker at broren hadde øvd inn de 40 versene av ”Terje Vigen” . – De fleste har mange og gode minner fra skoletiden. Det var spesielle fag de likte godt, men også alt som skjedde utenfor klasserommet, slik som skogplanting, skolehager, skoleidrettsdager, klasseturer og juletrefester. Mange hadde flinke lærere som var dyktige pedagoger, sier Ørnulf Hodne, som har tenkt å bli på universitetet en stund til. Han er godt i gang med nok ei bok.